Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sitt barn, som han hadde hatt svært begrenset samvær med. Barnet var på søknadstidspunktet kun litt over en måned gammelt og klageren hadde møtt barnet tre ganger siden fødselen. Det ble antatt at det ville bli inngått en samværsavtale i nærmeste fremtid. Det var opplyst at dersom klageren og barnets mor ikke fant en utenrettslig løsning ville det bli anlagt søksmål for tingretten.

På bakgrunn av samlivsbrudd ble klagerens tidligere oppholdstillatelse tilbakekalt.

UDI avslo klagerens nye søknad om familieinnvandring fordi vilkårene ikke var oppfylt. UDI mente at klageren ikke hadde foreldreansvaret eller tilstrekkelig samvær med barnet, og at han hadde ikke hatt tillatelse det siste året. Det var ingen særlige grunner som talte for at tillatelse likevel burde innvilges, og det var ikke sannsynliggjort at klageren ville ha nok samvær innen ett år. UDI mente også at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa å innvilge en tillatelse, eller at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge.

Vedtaket ble påklaget. Det ble opplyst at rettsmøtet i den pågående barnefordelingssaken ville bli berammet innen kort tid. Det ble videre uttalt at et avslag ville innebære et svært uforholdsmessig inngrep overfor klageren dersom han måtte reise ut av landet under rettsprosessen, og at han var avhengig av at en opptrapping av samværet skjedde etter rettsmøtet.

UDI vurderte opplysningene i klagen, men mente det ikke var grunn til å omgjøre vedtaket. UDI viste til at klageren var registrert med foreldreansvar for barnet i Folkeregisteret, men at det ikke var levert inn dokumentasjon som viste at klageren hadde utført samvær av et visst omfang med barnet. Det var heller ikke lagt frem dokumentasjon som sannsynliggjorde at klageren ville oppfylle vilkåret om samvær i løpet av et gitt tidsrom. Han hadde heller ikke hatt tillatelse det siste året.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE mente i likhet med UDI at klageren ikke fylte vilkårene for oppholdstillatelse på bakgrunn av samværsrett med barn under 18 år som bor i Norge sammen med den andre av foreldrene. UNE opprettholdt UDIs tilbakekallelse av klagerens tidligere oppholdstillatelse, og klageren hadde dermed ikke hatt oppholdstillatelse det siste året før søknad om oppholdstillatelse ble levert. UNE mente videre at klageren ikke hadde hatt tilstrekkelig samvær med sitt barn. I 2021 hadde han kun hatt samvær noen få ganger. Til tross for pandemi og konfliktnivå med barnets mor, ble dette ansett langt fra å oppfylle kravet til samværets omfang.

Klageren og barnets mor har nå en samværsavtale, og klageren har en intensjon om å oppnå økt samvær i form av overnattingsamvær etter at barnet fyller 2 år. UNE mente at det ikke var grunn til å vurdere om det var særlige grunner som tilsier unntak fra kravet til samværets omfang fordi det ikke ville få betydning for resultatet i saken. Klageren hadde uansett ikke hatt oppholdstillatelse det siste året før søknaden ble levert, og vilkårene for tillatelse etter utlendingsloven § 52 var derfor ikke oppfylt. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han har opplyst at han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49.I vurderingen la UNE vekt på at barnet var under to år gammelt. UNE viste til at barn har ulike behov for samvær etter hvilken alder de er i, og små barn har som regel samvær av mindre omfang enn større barn. Samlivsbruddet mellom barnets foreldre skjedde også før barnet ble født, og barnet var da så lite at det ikke var naturlig med omfattende samvær rett etter fødsel. Den pågående pandemien har i tillegg gjort det vanskeligere å gjennomføre samvær. Videre la UNE vekt på at det nå foreligger en samværsavtale hvor klageren skal ha samvær med barnet en dag i uken og en ettermiddag. Det er videre planlagt en opptrapping av samvær når barnet fyller 2 år.

Av hensyn til barnets beste ble klageren gitt en begrenset midlertidig oppholdstillatelse. Tillatelsen gir ikke grunnlag for fornyelse. Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til øke og utøve samvær med barnet. Ved ny søknad om oppholdstillatelse må det foreligge en samværsordning som oppfyller minstekravet i barneloven, samt bekreftelse på at samværet faktisk oppfylles. UNE understreket derfor at klageren bør ha betydelig mer samvær ved en ny søknad, eventuelt at det foreligger en klar plan for opptrapping.

Det ble gitt unntak fra kravet til forsørgelse (underholdskravet) fordi referansepersonen (klagerens barn) er under18 år.