Sammendrag: Tilbakekall
Klageren hadde fått oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap basert på opplysninger om at han var statsløs palestiner. Da han senere ble verifisert som jordansk borger, kalte UDI tilbake statsborgerskapet. UNE mente at det var uforholdsmessig å tilbakekalle tillatelsen. Nemnda la avgjørende vekt på at klagerens barn ikke fikk tilbakekalt sine statsborgerskap og var for små til å oppholde seg i Norge alene.
Bakgrunn
Klageren søkte beskyttelse og oppga at han var statsløs palestiner. Han ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Senere fikk han innvilget norsk statsborgerskap. Ektefellen kom på familiegjenforening med klageren, og de fikk etter hvert barn som automatisk ble norske borgere.
Flere år senere kom det ved verifisering frem at klageren var jordansk statsborger. Klageren erkjente forholdet da han ble gjort kjent med verifiseringen. En tid etter dette ble ektefellen og barna registrert utvandret til Jordan. Etter å ha vurdert saken, tilbakekalte UDI både klagerens og barnas statsborgerskap, samt ektefellens permanente oppholdstillatelse.
Vurdering
Saken ble behandlet i nemndmøte hvor klageren fikk forklare seg om sin identitet, samt sin og familiens tilknytning til Norge og Jordan. Ektefellen og barna hadde bodd i Jordan de siste årene fordi familien ville skåne barna for tilbakekallssaken og en eventuell uttransport fra Norge.
Nemndas vurdering var at klageren hadde gitt de uriktige opplysningene mot bedre vitende. Han hadde opprettholdt de uriktige opplysningene i forbindelse med søknader om fornyelse av oppholdstillatelsen og sin søknad om statsborgerskap. Opplysningene om klagerens statsborgerskap var av vesentlig betydning for klagerens søknad om beskyttelse. Hans identitet kunne heller ikke sies å ha vært klarlagt ved søknaden om norsk statsborgerskap. Det var derfor grunnlag for å tilbakekalle statsborgerskapet. Se statsborgerloven § 26 annet ledd.
Nemnda mente imidlertid at tilbakekall var uforholdsmessig, se statsborgerloven § 26 fjerde ledd. I vurderingen viste nemnda til at de uriktige opplysningene hadde hatt vesentlig betydning for at klageren ble gitt oppholdstillatelser og norsk statsborgerskap, og også hadde hatt betydning for barnas norske statsborgerskap og ektefellens oppholdstillatelser. Klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger. Nemnda påpekte at det derfor skulle mer til for å mene at et tilbakekall i denne saken var uforholdsmessig, enn om det hadde vært snakk om mindre alvorlige opplysninger.
Nemnda mente at klageren hadde sterk tilknytning til Norge i form av lang botid, lang deltagelse i arbeidslivet, gode norskkunnskaper og et nettverk av norske kolleger og venner. Han hadde medvirket til å avklare sin identitet ved å ha erkjent de faktiske forhold, men nemnda påpekte at det kunne ha kommet på eget initiativ og på et tidligere tidspunkt enn etter at han ble kjent med verifiseringsresultatet. På den annen side hadde klageren sterk tilknytning til hjemlandet, blant annet fordi ektefellen og barna hadde bodd der i flere år. Dette svekket åpenbart hans tilknytning til Norge.
Nemnda tok imidlertid ikke stilling til om klagerens tilknytning i seg selv gjorde tilbakekall uforholdsmessig. Det avgjørende for nemnda ble at de besluttet å omgjøre barnas tilbakekallssaker, som de behandlet samtidig med farens sak. Nemnda viste særlig til den ene datterens sterke tilknytning til Norge. Barnas mor hadde ikke lenger oppholdstillatelse, og nemnda påpekte at barna var for små til å ta opphold i Norge alene. Dette ble tillagt vekt i vurderingen av klagerens sak. Nemnda viste videre til at klagerens ektefelle kunne søke om familieinnvandring med klageren dersom hun ønsket å flytte til Norge sammen med barna.