Sammendrag: Tilbakekall

Sakens bakgrunn

Klageren kom til Norge som asylsøker og fikk senere norsk statsborgerskap.

UDI kalte tilbake statsborgerskapet fordi klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Ved hjelp av et program som sammenligner bilder ble klageren gjenfunnet som samme person som hadde søkt om og fått innvilget visum fra den norske ambassaden i Khartoum med en annen identitet. KRIPOS undersøkte bildene i begge sakene og konkluderte med at de med stor sikkerhet viste samme person. Tilbakekallssaken ble klaget inn til UNE. Klageren bestred at bildene i visumsaken var av ham, og anførte at han heller aldri hadde søkt om visum til Norge. UNE besluttet at saken skulle behandles i et nemdmøte.

UNEs vurdering

Nemnda viste til at et statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger i saken eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Det er et krav at klageren har visst at han holdt tilbake opplysninger eller at opplysningene han ga var uriktige. Det er UNE som har ansvaret for å bevise ar klageren mest sannsynlig har visst dette.

Nemnda mente at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og reiseruten til Norge. Nemnda la til grunn at klageren var samme person som ble gjenfunnet ved bruk av ansiktssammenligning, og at han hadde kommet til Norge med sudansk pass og gyldig visum. I denne vurderingen la nemnda stor vekt på KRIPOS sin rapport fra ansiktssammenligningen. Da det ikke hadde betydning for vedtaket tok ikke nemnda stilling til om klageren også hadde gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag.

Nemnda mente at norsk statsborgerskap var innvilget på feil faktisk grunnlag, fordi klageren hadde søkt med en uriktig identitet. Ifølge nemnda hadde klageren også handlet mot bedre vitende, fordi han under hele sitt opphold i Norge hadde vært klar over at oppholdstillatelse og statsborgerskap var gitt på uriktig grunnlag. Nemnda mente derfor at klagerens statsborgerskap kunne tilbakekalles.

Deretter vurderte nemnda om tilbakekall var forholdsmessig. Var klagerens handlinger så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller veide hensynet til klageren eller den nærmeste familien så tungt at han likevel burde få beholde statsborgerskapet?

Nemnda mente at klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger og at det derfor skulle mer til for å mene at tilbakekall var uforholdsmessig, enn om han hadde gitt mindre alvorlige uriktige opplysninger.

Klagerens tilknytning til Norge var sentral i nemndas vurdering av forholdsmessighet. Nemnda anså klageren som lite integrert i det norske samfunnet. Utover botiden og arbeidet han hadde hatt her, fremsto han uten tilknytning til Norge. Klageren hadde ingen venner i Norge, og fortalte selv at han ikke var tilknyttet noe miljø på sitt oppholdssted i Norge, til tross for at han hadde bodd der i mange år. Han fremsto også med begrensete kunnskaper i norsk og var avhengig av tolk under hele nemndmøte. På den andre siden mente nemnda at han hadde en sterk tilknytning til hjemlandet. Nemnda viste til at han var godt voksen da han kom til Norge, har foreldre, kone og barn i hjemlandet, samt at han hadde reist til hjemlandet hvert år for å oppholde seg der i én til to måneder.

Nemnda mente at adgangen til tilbakekall skulle benyttes i denne saken. Nemnda kunne ikke se at det var sterke hensyn i saken som tilsa noe annet.

Nemnda viste til slutt til at klageren også er utvist av UDI med et varig innreiseforbud. Nemnda opprettholdt utvisningsvedtaket og det var derfor ikke aktuelt å vurdere om klageren burde få en ny oppholdstillatelse.