Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Sakens bakgrunn

Klageren kom til Norge sammen med barna sine. Hun sa hun hadde rømt fra ektefellen, som var voldelig mot henne. UNE mente at forklaringen om ekteskapet og flukten ikke var noenlunde sannsynlig, og søknaden ble avslått. Klageren ba flere ganger om at UNE måtte endre sin avgjørelse.

Etter Talibans maktovertakelse ba klageren på nytt UNE om å vurdere saken. Advokaten hennes viste til at situasjonen i hjemlandet var vesentlig endret. I løpet av saksforberedelsene kom det frem at hun var gift med en norsk statsborger som opprinnelig var afghaner. Hun fortalte at hennes familie hadde reist til Iran. Ektefellen hadde heller ikke slekt igjen i hjemlandet.

UNE hadde en saksforberedende samtale med henne, hvor klageren redegjorde for sine slektninger og hvor de befant seg. Hun måtte også forklare seg om sitt og barnas navn, fordi navnene hun hadde oppgitt ikke var det samme som stod i ID-dokumentene deres.

UNEs vurdering

UNE la til grunn at klageren var afghansk statsborger, hadde tre barn og var gift med en norsk statsborger. Utover dette mente UNE det fortsatt var tvil om hennes identitet.

UNE la fortsatt ikke klagerens asylforklaring til grunn. UNE viste blant annet til at hun i samtalen hadde innrømmet at hun hadde forklart seg uriktig om sitt beskyttelsesbehov da hun kom til Norge.

UNE la under tvil til grunn at klageren i dag stod uten et trygt mannlig nettverk i Afghanistan. UNE viste til hennes redegjørelse for slektningene og deres nåværende bosteder. Tvilen handlet om at klagerens generelle troverdighet var svekket som følge av den uriktige asylforklaringen. Hun hadde heller ikke forklart seg troverdig omkring forholdene rundt sitt ekteskap. I tillegg var det uklarheter omkring navnet som var oppført i passet.

UNE viste videre til at det har vært fast praksis over flere år at afghanske kvinner uten trygt mannlig nettverk i hjemlandet har krav på beskyttelse. Etter Talibans maktovertakelse vil enslige kvinner fortsatt risikere alvorlige overgrep og ha enda færre muligheter til å forsørge seg enn tidligere. UNE mente at reaksjonene klageren som enslig kvinne ville risikere ved retur, falt inn under konvensjonsgrunnen «spesiell sosial gruppe». UNE mente også at klageren i en slik situasjon ikke ville være i stand til å gi barna tilstrekkelig beskyttelse. Konklusjon var at klagerne var flyktninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Oppholdstillatelser etter asylsøknad gis vanligvis for fem år. UNE mente at hensynet til fortsatt identitetskontroll tilsa at tillatelsen i denne saken skulle gis for ett år.