Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klagerne var to barn, ett i barnehagealder og ett i skolealder. Familiens sak ble behandlet samlet, men barna fikk et eget vedtak.

 

Foreldrene hadde fått endelig avslag på søknaden om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag for nærmere ti år siden. De hadde imidlertid ikke reist fra Norge og hadde i etterkant av UNEs avslag fått to barn her. De hadde flere ganger bedt UNE om å omgjøre avgjørelsen, og nå ba de igjen UNE om å vurdere saken på nytt. Foreldrene fastholdt at de hadde et beskyttelsesbehov. De la frem et dokument som skulle bevise at far hadde blitt arrestert og løslatt mot kausjon, men ikke hadde møtt til soning.

 

UNE sendte dette dokumentet til verifisering, og ba dessuten foreldrene om oppdatert informasjon om barna. De la frem en rekke dokumenter som gjaldt barnas situasjon.

 

Verifiseringen viste at dokumentet hadde uregelmessigheter som gjorde at det ikke ble vurdert som ekte.

 

UNEs vurdering

UNE mente fortsatt at klagerne ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

 

Selv om vilkårene for beskyttelse ikke er oppfylt, kan UNE i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, eller klageren har særlig tilknytning til Norge. Se utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften kapittel 8. Selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning, kan UNE avslå søknaden på grunn av innvandringsregulerende hensyn. En oppholdstillatelse etter lovens § 38 krever som hovedregel at en klager har lagt frem dokumentasjon på sin identitet.

 

UNE viste til at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Barn kan derfor få oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er så alvorlig at en voksen ville fått en tillatelse.

 

I vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn for barn, skal det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. Med tilknytning til Norge menes de sosiale og samfunnsmessig båndene et barn opparbeider gjennom å være i landet. Etter UNEs praksis har barn i utgangspunktet en tilknytning til Norge som tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn dersom barnet har bodd her i 4 ½ år og i denne tiden gått minst ett år på skole. Bakgrunnen for dette er at barn i skolepliktig alder lettere opparbeider seg en tilknytning til Norge enn yngre barn.

 

Barna i denne saken er født i Norge. Når det gjaldt det yngste barnet, mente UNE at alderen og oppholdstiden tilsa at den sterkeste tilknytning var til foreldrene og at tilknytningen ikke utgjorde sterke menneskelige hensyn.

 

Det eldste barnet hadde gått på skolen i over to år. Det var opplyst at hun fungerte bra på skolen og behersket norsk godt. Hun hadde venner, deltok på fritidsaktiviteter og var knyttet til nærmiljøet. Familien hadde byttet mottak flere ganger siden hun ble født, hvilket tilsa at hun hadde et noe større behov for stabilitet enn andre barn. Etter UNEs praksis hadde hun nå en tilknytning til Norge som tilsa at det forelå sterke menneskelige hensyn i hennes sak.

 

UNE gikk videre til å vurdere de innvandringsregulerende hensynene i saken. Foreldrene hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i en periode på rundt åtte år, og de var utvist. Familien hadde imidlertid oppholdt seg på kjent adresse hele tiden og hadde vært tilgjengelig for tvangsretur. Dette var da et mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. På den andre siden hadde foreldrene ikke fremlagt pass fra hjemlandet. Iranske myndigheter krever pass ved tvangsretur av deres borgere, noe det antas at iranere er kjent med. Foreldrene hadde ikke gitt en troverdig forklaring på hvorfor de ikke hadde fremlagt pass. UNE mente at foreldrene dermed hadde motsatt seg tvangsretur, og at dette talte mot innvilgelse av en oppholdstillatelse. UNE viste videre til at foreldrene hadde fremlagt falske dokumenter i asylsaken. Dette er både straffbart og et grunnlag for utvisning. UNE mente respekten for lovens øvrige regler tilsa at en tillatelse ikke burde gis.

 

Jo sterkere et barns tilknytning er, desto mer skal det til for at innvandringsregulerende hensyn skal være avgjørende. Et avslag må være forsvarlig for barnet, se utlendingsforskriften § 8-5 femte og sjette ledd. UNE mente det var tunge innvandringsregulerende hensyn i saken, men kom til at disse ikke var til hinder for å gi en tillatelse til barna i denne saken. UNE la særlig vekt på den totale oppholdstiden til det eldste barnet, som hadde levd i Norge hele sitt liv og har opparbeidet seg en sterk tilknytning til det norske samfunnet.

 

Foreldrene fikk i tråd med UNEs praksis avledet tillatelse etter lovens § 38. 

 

En oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 krever som hovedregel at klagernes identitet er dokumentert, se utlendingsforskriften § 8-12. Det kan imidlertid gjøres unntak dersom den oppgitte identiteten mest sannsynlig er riktig. UNE mente at klagernes identitet ikke var sannsynliggjort, og at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om dokumentasjon. Det var ikke sikkerhetshensyn i saken som tilsa at foreldrene ikke kunne kontakte hjemlandets myndigheter for å skaffe pass til familien. Både foreldrenes og barnas oppholdstillatelse ble derfor kun gitt for ett år og dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring.