Sammendrag: Tilbakekall

Sakens bakgrunn

UDI kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi det var overveiende sannsynlig at hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og tilbakeholdt opplysninger om at hun tidligere hadde fått oppholdstillatelse med en annen identitet. Saken ble klaget inn til UNE som besluttet at saken skulle behandles i nemndmøte, se statsborgerloven § 27 tredje ledd.

Etter å ha innkalt til møtet, fikk UNE beskjed fra klagerens advokat at hun befant seg på en lengre ferie i utlandet som gjorde at hun ikke kunne møte. Det ble opplyst at hun ville være tilbake om noen måneder, og advokaten ba om en ny berammelse noen måneder senere. UNE samtykket etter en konkret vurdering i utsettelse, og klageren ble innkalt til et nytt nemndmøte. Dagen før dette møtet opplyste advokaten per telefon og e-post at han ikke hadde fått kontakt med klageren de siste ukene. Nemndmøtet ble gjennomført uten klageren til stede.

UNEs vurdering

Beslutning om å ikke utsette saken på nytt 

Før nemnda vurderte selve saken om tilbakekall, tok nemndleder stilling til om behandling av saken burde utsettes på nytt. Nemndleder besluttet at saken ikke skulle utsettes.

Innledningsvis viste UNE til at klageren må ha gyldig forfall for ikke å møte til et berammet nemndmøte. I utlendingsforskriften § 16-3 siste ledd står det at saken skal "[…] som hovedregel utsettes dersom utlendingen har gyldig forfall. Som gyldig forfall regnes blant annet at underretting om tidspunkt for fremmøte ikke har kommet frem til utlendingen, omstendigheter som medfører at utlendingen ikke kunne ha møtt uten fare for helse eller velferd […]". I lys av forarbeidene, rettspraksis og formålet med fraværsregelen tolket UNE ordlyden slik at det skal mye til for at en klager har gyldig forfall.

UNE viste til at klageren ved to anledninger hadde fått mulighet til å møte for nemnda. Hun fikk utsatt det første møtet, og det ble tatt hensyn til hennes opplysninger om når hun ville være tilgjengelig da en ny dato ble satt. Klageren møtte likevel ikke. Allerede ved første utsettelse hadde hun ikke gyldig forfall fordi ferieopphold i utlandet som hovedregel ikke tilsier det. Hun hadde derfor ikke rett til utsettelse, men UNE samtykket likevel i ny beramming fordi man ønsket å gi henne anledning til å forklare seg personlig for nemnda.

Det var opplyst at klagerens advokat ikke har lykkes med å komme i kontakt med klageren etter sommeren. Ifølge advokaten hadde hun imidlertid før sommeren gjennom e-post fått beskjed om ny dato for nemndmøtet. UNE mente at hvis klageren likevel ikke var orientert om ny dato, så er det alene hun selv som kan lastes for det. Nemndmøtet ble etter klagerens ønske utsatt til etter sommeren, og da hadde hun en plikt til å holde seg oppdatert gjennom sin advokat. Også hensyn til ressursbruk og effektiv saksgjennomføring talte for at saken ikke skulle utsettes på nytt. UNE bemerket videre at det heller ikke forelå grunner som nevnt i utlendingsforskriften § 16-3 annet ledd siste alternativ. Ellers påpekte nemnda at klageren hadde fått anledning til å uttale seg gjennom UDIs forhåndsvarsel og i klageomgangen. UNE mente at saken samlet sett var tilstrekkelig opplyst gjennom dokumentene i saken.

Tilbakekall av statsborgerskap

Nemnda viste til at statsborgerskap kan kalles tilbake dersom klageren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Det er et krav at klageren har visst at hun holdt tilbake opplysninger eller at opplysningene hun ga var uriktige eller ufullstendige. Det er UNE som har ansvaret for å bevise at klageren mest sannsynlig har gjort dette.

Nemnda mente at klageren mest sannsynlig og mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger om sin identitet, bakgrunn og søknadshistorikk i forbindelse med søknader om oppholdstillatelse. Nemnda mente videre at hun i søknaden om beskyttelse også hadde gitt uriktige opplysninger om reisen til Norge og om grunnlaget for å søke beskyttelse. Nemnda la til grunn at klageren mest sannsynlig reiste til Norge med norsk passerbrev og visum og ikke ved hjelp av smuglere som hun opplyste i søknaden om beskyttelse.

Nemnda la stor vekt på to kriminaltekniske rapporter som Kripos utarbeidet etter at de hadde foretatt en ansiktsammenligning av bilder som var funnet på to forskjellige identiteter. I begge rapportene konkluderte Kripos med at deres resultater talte sterkt for at bildene viste samme person. Dette betyr at bildene med stor sannsynlighet/klar sannsynlighetsovervekt viser samme person. Videre la nemnda vekt på at det var tett nærhet i tid fra da den ene identiteten fikk utstedt passerbrev og visum og fikk effektuert vedtak om familieinnvandring, til den andre identiteten søkte beskyttelse i Norge. Nemnda var også enig i UDIs vurdering av at ekteskapet som var grunnlaget for tillatelse i familieinnvandring, ikke var reelt, og at det er allment kjent at en tillatelse med flyktningstatus medfører mange flere goder og rettigheter enn en oppholdstillatelse i familieinnvandring. Det er også vist til at identiteten som fikk oppholdstillatelse med flyktningstatus fikk sin ektefelle og deres tre felles barn til Norge i familieinnvandring. Dette ville heller ikke vært mulig hvis hun hadde oppholdstillatelse i familieinnvandring med en annen mann.

Videre mente nemnda ta det ikke er klare holdepunkter i saken for at noen av de oppgitt identitetene er riktige, og at de to identitetene utelukker hverandre. Nemnda bemerket at klageren ikke hadde medvirket til å avklare sin identitet som hun plikter, se utlendingsloven § 83 annet ledd. Klageren har gjort seg utilgjengelig for sin egen advokat og møtte ikke i nemndmøte for å avgi forklaring.

Nemnda kom også frem til at klagerens opplysninger om identitet, bakgrunn og grunnlag for å søke beskyttelse var av vesentlig betydning for UDIs vedtak om å innvilge henne opphold som flyktning i Norge og senere norsk statsborgerskap. Nemnda mente at klageren mest sannsynlig ikke hadde fått tillatelse med flyktningstatus i Norge hvis norske myndigheter hadde vært kjent med at hun hadde søkt om og fått innvilget familieinnvandring med en annen identitet. Nemnda viste videre til at det er krav om klarlagt identitet når man søker om norsk statsborgerskap, se statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a.

Deretter vurderte nemnda om tilbakekall var forholdsmessig, altså om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at hun likevel burde få beholde statsborgerskapet.

Nemnda mente at klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger og tilbakeholdt opplysninger av sentral betydning for søknaden om beskyttelse og etterfølgende søknader om fornyet oppholdstillatelse, og gjennom dette også vedtaket om statsborgerskap. Nemnda viste videre til at klageren bevisst og aktivt har benyttet seg av ulike identiteter med det formålet å få innreise og oppholdstillatelse i Norge. Videre ble det vist til at hun hadde fått utstedt reisebevis for flyktninger, norsk utlendingspass og senere norsk pass på ulike identiteter. Ingen av disse er sannsynliggjort og dermed har norske myndigheter gått god for identiteter som mest sannsynlig er uriktige. Nemnda la også vekt på at klageren hadde fastholdt de uriktige opplysningene, og at hun ikke har bidratt til å belyse og oppklare saken. Derfor skal det mer til for å mene at et tilbakekall er uforholdsmessig. Nemnda la også vekt på at klageren under oppholdet i Norge ble ilagt straff for meget alvorlig kriminalitet.

Klagerens tilknytning til Norge var sentral i nemndas vurdering av forholdsmessighet. Deltakelse i arbeidslivet, norskkunnskaper og utdanning kan si noe om hvor sterk tilknytningen er og om klageren er godt integrert i Norge. Botiden vurderes konkret i den enkelte sak, men lang botid alene er ikke tilstrekkelig for å gjøre tilbakekall uforholdsmessig. Klageren har bodd i Norge i mer enn 15 år og har vært norsk statsborger i mer enn 8 år. Hun har gått på skole og arbeidet i Norge. Ifølge det opplyste har hun vært godt integrert i nærmiljøet i Norge. Det ble vist til at hun har møtt til samtaler på skolen og helsestasjon deltatt i komiteer og snakker godt norsk. Forholdets alvor i saken gjorde at hverken botid eller integrering kunne tillegges avgjørende vekt. Nemnda la i sin vurdering også vekt på at klageren i flere år ikke har vært i lønnet arbeid, samt at hun sonet fengselsstraff for et forhold som tilsa at hun ikke var fullt ut integrert i Norge. Nemnda viste videre til at hun ikke har hatt kontakt med sine barn de siste årene, samt at ektefellen også var utvist fra Norge. Ut fra opplysningene i saken kunne man også legge til grunn at klageren fremdeles hadde sterk tilknytning til sitt hjemland. Nemnda mente at anførsler knyttet til klagerens helsesituasjon vil bli vurdert i utvisningssaken. Helt generelt bemerket nemnda at opplysningene om klageren helse ikke var av et alvor som i seg selv tilsa at tilbakekall var uforholdsmessig.

Nemnda kom frem til at klageren ikke bør få en ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Den viste til at hun var utvist av UDI, og at dette vedtaket ble oppretthold i nemndas vedtak av samme dag. Derfor er det ikke aktuelt med ny oppholdstillatelse, se utlendingsloven § 59.

Klageren ble heller ikke ansett å være vernet mot retur til hjemlandet, se utlendingsloven § 73.