Last updated:
27/06/2022
27/06/2022
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Utvisning
Klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i minst 2,5 år. Han ble derfor utvist med to års innreiseforbud. UNE mente at dette ikke var uforholdsmessig ovenfor klageren eller familien hans. Han hadde kone og to barn i Norge.
Bakgrunn
Klageren hadde oppholdstillatelse i Italia og familie i Norge. Han hadde tidligere søkt om blant annet beskyttelse og familiegjenforening i Norge. Han hadde også tidligere vært utvist fordi at han hadde oversittet en utreisefrist, oppholdt seg ulovlig i Norge i over fire år og arbeidet ulovlig. På tidspunktet for UNEs vedtak hadde han flere saker til behandling, og UNE avgjorde sakene om beskyttelse og familiegjenforening samme dag som utvisningsvedtaket.
UNEs vurdering
Klageren hevdet at han trodde han oppholdt seg lovlig i Norge, blant annet fordi politiet hadde fortalt ham det. UNE fant imidlertid ingen dokumentasjon som kunne støtte at politiet hadde gitt denne informasjonen, og mente det var usannsynlig at politiet hadde sagt dette når han ikke hadde oppholdstillatelse. Påstandene fikk derfor ikke vekt i vurderingen.
Det var også uklart hvor lenge klageren faktisk hadde vært i Norge. I en av de andre sakene hevdet han at han hadde bodd i Norge i over 15 år, med unntak av noen opphold i utlandet, og sendte inn diverse dokumentasjon for å støtte dette. UNE tok utgangspunkt i det samme som UDI, nemlig at han hadde bodd her ulovlig i minst 2,5 år. UNE vurderte dette som et grovt brudd på utlendingsloven, se § 55 andre ledd.
Forholdsmessighetsvurderingen
UNE mente at klagerens handlinger med tyngde talte for at han skulle utvises. Han hadde oppholdt seg ulovlig i landet i lang tid, og hadde også latt være å reise innen utreisefrister som var gitt i flere av sakene hans. I tillegg hadde han tidligere vært utvist, noe som skjerpet alvoret i lovbruddet han nå ble utvist for.
Klagerens tilknytning til Norge fikk ikke stor vekt, siden han aldri hadde hatt en oppholdstillatelse. Han hadde også en sterk tilknytning til hjemlandet, siden han kom til Norge da han var over 30 år gammel. Han hadde besøkt hjemlandet etter dette, og kjente språket, kulturen og samfunnsforholdene der. UNE mente at tilknytningen hans til Norge ikke gjorde utvisningen uforholdsmessig for ham.
Klagerens ektefelle er norsk statsborger, men kom opprinnelig fra Irak. Paret har to barn på over 12 år. Familielivet ble etablert mens klageren var uten oppholdstillatelse, og oppholdt seg ulovlig eller uten tillatelse i Norge. Ektefellen hadde derfor ikke hatt grunn til å forvente å kunne leve sammen med klageren i Norge.
UNE mente at utvisningen ikke var uforholdsmessig for klagerens ektefelle. Uten at det ble lagt vekt på det i vurderingen, påpekte UNE at klageren hadde en gyldig oppholdstillatelse i Italia. De kunne derfor møtes der så lenge han hadde innreiseforbud i Norge.
Til slutt vurderte UNE hensynet til barnets beste og om utvisningen var uforholdsmessig for klagerens barn. Barna hadde blitt hørt i saken gjennom brev med uttalelser, og gjennom klagerens advokat. UNE tok utgangspunkt i at barna hadde bodd med sin far i perioder, og at han hadde vært en sentral del av livet og oppdragelsen deres. Han hadde bistått mye i hverdagen, og vært sentral i fritidsaktivitetene deres, blant annet som trener.
Barna hadde imidlertid ingen særskilte behov eller utfordringer som tilsa at utvisning av faren ville ramme dem hardere enn det som er vanlig for andre barn i samme situasjon. Moren var en god omsorgsperson, med nettverk i Norge. Barna var også i en slik alder at de til en viss grad kunne opprettholde kontakten med faren gjennom elektronisk kommunikasjon, selv om dette aldri vil kunne erstatte fysisk tilstedeværelse. At barna var over 12 år gamle gjorde også at de i større grad enn yngre barn ville forstå at utvisningen ikke ville innebære et varig brudd med faren. Han ville kunne søke om familiegjenforening etter at innreiseforbudet var over.
UNE mente at det beste for barna ville være at klageren ikke ble utvist. Utvisningen ville likevel ikke være en så stor belastning for barna at den var uforholdsmessig.
Samlet sett la UNE mest vekt på alvoret i klagerens handlinger, og dette veide tyngre enn hensynet til klageren og hans familie i denne saken. Signaleffekten for andre og respekt for norske lover og regler talte for utvisning. Klageren hadde heller ikke en oppholdstillatelse i Norge, så han ville hatt plikt til å forlate Norge uavhengig av utvisningen. Den negative betydningen for barna var også begrenset, og det ble tatt hensyn til barna ved at utvisningen gjaldt for to år.
Klageren ble også registrert i Schengen informasjonssystem (SIS).