Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin norske ektefelle (referansepersonen). Vedlagt søknaden var blant annet et brev der han forklarte at han bodde i Europa og hadde vært på besøk hos ektefellen flere ganger. Han la ved sitt oppholdskort fra et annet europeisk land, og en arbeidsavtale.

 

UDI avslo søknaden fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. UDI mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt.

 

Klageren klaget på vedtaket via sin fullmektig. Fullmektigen ba om at klageren skulle få oppholde seg i Norge til klagen var behandlet (utsatt iverksetting). Han skrev at referansepersonen hadde hatt tilstrekkelig inntekt året før, og kom til å ha tilstrekkelig inntekt det inneværende året også.

 

UNEs vurdering

Ektefeller har rett til oppholdstillatelse i Norge på bestemte vilkår. Dette følger av utlendingsloven § 40. Sentralt er underholdskravet, som består av tre vilkår som alle må være oppfylt; krav til fremtidig inntekt, krav til tidligere inntekt og krav til at referansepersonen ikke har mottatt sosialstønad de siste 12 månedene. Formålet er blant annet å sikre at familien kan forsørge seg selv over tid. Se utlendingsloven § 58.

 

UNE påpekte at referansepersonen må dokumentere å ha hatt tidligere inntekt på minst 2,7 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Denne inntekten må være rapportert inn til skattemyndighetene og fremgå av siste skatteoppgjør eller bekreftelse fra skattemyndighetene. Det er i tillegg et vilkår at referansepersonen også i ettertid har hatt en slik minimumsinntekt, se utlendingsforskriften § 10-9.

 

UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten. Opplysningene viste at referansepersonen det forgående året hadde en bekreftet inntekt som var lavere enn 2,7 G. Inntekten var altså ikke høy nok til å oppfylle kravet til tidligere inntekt. UNE vurderte ikke de andre delene av underholdskravet, siden det uansett ikke var avgjørende for resultatet i saken.

 

UNE kan gjøre unntak fra underholdskravet når «særlig sterke menneskelige hensyn» tilsier det, se utlendingsforskriften § 10-11 første ledd. Det skal mye til for å gjøre unntak. Bestemmelsen er ment for helt spesielle tilfeller der det vil være klart urimelig å avslå en søknad fordi underholdskravet ikke er oppfylt. UNE mente at denne saken ikke skilte seg fra andre sammenlignbare saker. Det var heller ikke opplysninger i saken som tilsa at det var varige hindre for at familieinnvandring kunne skje i fremtiden. UNE påpekte også at artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen først og fremst beskytter et allerede etablert familieliv. Bestemmelsen gir derfor ingen rett til å etablere et nytt familieliv eller reetablere familieliv i Norge. Samlet sett mente UNE at det ikke var grunn til å gjøre unntak i denne saken. UDIs avslag ble opprettholdt.