Sammendrag: Familie

Sakens bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin norske samboer (referansepersonen). Hun hadde forut for søknaden hatt oppholdstillatelse i Norge som au pair. Klageren forklarte at referansepersonen er hennes tidligere vertsfar. Referansepersonen ble syk i perioden da klageren var au pair. Klageren tok da vare på både referansepersonen og barna. Hun fortalte at deres forhold startet som et godt arbeidsforhold og utviklet seg til at de fikk følelser for hverandre. Referansepersonen fridde til klageren noen måneder før hennes oppholdstillatelse som au pair utløp. 

 

Vurdering og konklusjon

UNE avslo søknaden fordi paret ikke hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år.

 

UNE viste til at formålet med au pair-ordningen er at det skal skje en kulturutveksling, og at forutsetningen er at au pairen skal reise tilbake til hjemlandet etter endt opphold. Det er også et krav for tillatelse at au pairen ikke kan være gift eller samboer med noen av vertsforeldrene. UNE viste til at en løsning hvor man kan opparbeide seg tid som samboere mens man bor i Norge med au pair-tillatelse, vil åpne for omfattende omgåelse av reglene om familieinnvandring. Det vil også være vanskelig for utlendingsmyndighetene å kontrollere om partene faktisk er samboere i utlendingslovens forstand, fordi det er en forutsetning at en au pair bor på samme adresse som vertsfamilien.

 

På bakgrunn av kontrollhensyn og formålet med au pair-ordningen, mente UNE at det ikke var sannsynliggjort at partene hadde etablert et samboerforhold før etter utløpet av klagerens au pair-tillatelse.

 

UNE mente at det heller ikke var grunn til å gi klageren oppholdstillatelse på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. UNE vurderte opplysningene i saken om referansepersonens helsesituasjon og at klageren ønsket å støtte ham og barna. UNE viste til at barna bodde halve tiden hos sin mor, og at det ikke var opplysninger i saken om at barna ikke fikk tilstrekkelig god omsorg fra sine foreldre.

 

Klageren hadde heller ikke en særlig tilknytning til Norge. UNE viste til at oppholdstiden i Norge ikke hadde vært lang nok til at klageren kunne få oppholdstillatelse. UNE viste også til at klageren kom til Norge på au pair-tillatelse og at denne tillatelsen forutsetter at klageren returnerer til hjemlandet ved tillatelsens slutt.