Last updated: 12/07/2022 12/07/2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Eritrea.

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med ektefellen i Norge (referansepersonen). Hun ble intervjuet ved en norsk ambassade, mens referansepersonen ble intervjuet av politiet i Norge. Paret fortalte blant annet at de hadde vært gift i flere år, og at referansepersonen hadde vært gift tidligere.
 
UDI avslo søknaden fordi det ikke var dokumentert at referansepersonens tidligere ekteskap var oppløst i Eritrea, og saken ble sendt til UNE for klagebehandling.
 

Vurdering og konklusjon

UNE viste til at referansepersonen hadde vært gift to ganger tidligere. Begge de tidligere ektefellene var fra Eritrea, og det siste ekteskapet ble inngått i Eritrea. Hans tidligere ektefelle fikk oppholdstillatelse i Norge på grunn av dette ekteskapet. Klageren hadde ikke dokumentert at referansepersonen ikke lenger var registrert som gift med den tidligere ektefellen i Eritrea. Klageren hadde heller ikke gitt en forklaring på hvorfor denne dokumentasjonen ikke kunne fremlegges.
 
UNE påpekte at det kan gjøres unntak fra dokumentasjonskravet hvis det er vesentlige hindringer for å fremlegge nødvendig dokumentasjon. UNE mente at det ikke var slike hindringer i saken. UNE viste til tilgjengelig landinformasjon, blant annet et notat fra Nasjonalt ID-senter i Danmark om "Forvaltningsstruktur og dokumentutstedelse i Eritrea", datert 10.04.2018. Her fremgikk det at hver zoba (region) har et registreringskontor hvor det kan utstedes sivilrettslige dokumenter, herunder skilsmisseattester. Det fremgikk også at det ikke utstedes sivilrettslige dokumenter ved Eritreas ambassader i utlandet, men at stedfortreder kan benyttes ved oppmøte på registreringskontorene i Eritrea. UNE mente derfor at det ikke var vesentlige hindringer for å fremlegge skilsmisseattest, og at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om dokumentasjon på at referansepersonen og hans tidligere ektefelle var registrert som skilt i Eritrea.
 
UNE bemerket også at det kan gjøres unntak fra dokumentasjonskravet hvis både landet der ekteskapet ble inngått og den tidligere ektefellens hjemland har underskrevet Haag-konvensjonen av 1. juni 1970, om anerkjennelse av skilsmisser og rettslige separasjoner. Eritrea har ikke underskrevet Haag-konvensjonen, og UNE kunne derfor ikke gjøre unntak i saken.
 
Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49.
 
UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Var dette sammendraget nyttig?