Sammendrag: Familie

Klageren søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin sønn i Norge (referansepersonen). Sønnen har permanent oppholdstillatelse her. Vedlagt søknaden var blant annet identitetsdokumenter og utfylt spørreskjema hvor det stod at klageren bodde alene i hjemlandet. Klageren hadde også oppgitt at hun hadde to barn og tre barnebarn i landet. Vedlagt søknaden var også dokumentasjon på referansepersonens helse. UDI avslo søknaden fordi klageren hadde slektninger i nedstigende linje i hjemlandet, og viste også til at kravet til forsørgelse (underholdskravet) heller ikke var oppfylt.

 

I klagen skrev referansepersonen at klageren hadde flyttet til Etiopia, hvor hun bodde alene. Hun hadde et barn og et barnebarn i hovedstaden i Eritrea, mens hun bodde langt unna dem. Klagerens hus hadde blitt ødelagt mens hun var i Etiopia, og hun hadde ikke lenger noe sted å bo i hjemlandet. Referansepersonen var også bekymret for hennes helse. I tillegg fortalte han at han ikke oppfylte underholdskravet fordi han var under utdanning. Klageren hadde imidlertid to barn i Norge som ville forsørge henne om hun kom hit.

 

Mor eller far til barn over 18 år har på visse vilkår rett til oppholdstillatelse i Norge. Se utlendingsloven § 46. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Regelverket krever at forelderen ikke har ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Det er uten betydning om de nevnte slektningene faktisk tar omsorg for klageren. Dette følger av fast forvaltningspraksis og lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 218.

 

UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort at hun ikke hadde barn eller barnebarn i hjemlandet. Hun fikk derfor ikke oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen.

 

Selv om vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt, kan UNE gi oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, se utlendingsloven § 49. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse for å unngå at regelverket i spesielle tilfeller fører til urimelige avgjørelser. UNE vurderte opplysningene om at klageren bor alene i Etiopia og ikke har noen til å ivareta henne, samt opplysningene om referansepersonens helseproblemer. Samlet sett mente UNE at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn i saken ut fra den betydningen begrepet har i utlendingsloven.

 

UNE mente at innvandringsregulerende hensyn uansett tilsa at klageren ikke skulle få oppholdstillatelse etter lovens § 49. UNE viste til at bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere. Det må som utgangspunkt foreligge spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker. UNE mente det var mange saker som lignet klagerens. UNE påpekte også at referansepersonens behov for hjelp ble forutsatt ivaretatt av norske myndigheter. Referansepersoners helseproblemer gir som hovedregel ikke grunnlag for oppholdstillatelse for familiemedlemmer i utlandet. UNE mente at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra lovens øvrige bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse. Klageren fikk derfor ikke oppholdstillatelse.