Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Da klageren søkte beskyttelse i Norge, opplyste hun at hun var mindreårig. Hun fikk beskyttelse på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen på sitt hjemsted. Siden hun var enslig mindreårig uten nettverk, ble det vurdert som urimelig å henvise henne til internflukt til Colombo. Klagerens tillatelse ble fornyet flere ganger, og hun fikk etter hvert norsk statsborgerskap.

Da politiet senere mottok tips om at klageren hadde oppgitt uriktig navn og fødselsdato da hun kom til Norge, ble klageren varslet om at hennes status som norsk borger måtte vurderes på nytt. Hun innrømmet da å ha gitt uriktige opplysninger om sin identitet. UDI kalte tilbake hennes norske statsborgerskap og utviste henne med varig innreiseforbud.

UNEs vurdering

Saken ble behandlet i nemndmøte, der klageren var til stede og forklarte seg.

Nemnda kom enstemmig til at det var mest sannsynlig at identiteten klageren hadde oppgitt ved ankomst, var uriktig og at dokumentasjon hun hadde lagt frem på denne identiteten, var falsk. Foruten uriktig navn og fødselsdato, hadde klageren også gitt uriktige opplysninger om familie, tidspunkt for utreise fra Sri Lanka og reiserute til Norge. Det var ikke tvilsomt at hun hadde gitt de de uriktige opplysningene «mot bedre vitende» (med forsett), og at de var av vesentlig betydning for vedtaket om oppholdstillatelse. Nemnda var dermed enig med UDI i at det dermed var grunnlag for å kalle tilbake klagerens norske statsborgerskap.

Nemnda presiserte at det er alvorlig å gi uriktige opplysninger om identitet, og at dette bryter tillitsforholdet som utlendingsforvaltningen og asylinstituttet bygger på.

I motsetning til UDI kom likevel nemnda enstemmig til at klagerens statsborgerskap ikke skulle kalles tilbake, fordi det ville være uforholdsmessig overfor klageren. I vurderingen la nemnda vekt på at hun hadde medvirket til å avklare sin identitet siden hun hadde erkjent forholdet da det ble foreholdt henne, og hun hadde lagt frem ny dokumentasjon på den riktige identiteten. Nemnda la videre vekt på at klageren har sterk tilknytning til Norge og er godt integrert, og viste blant annet til at hun har gjennomført norskundervisning og grunnskoleopplæring for voksne, at hun har arbeidet i kommunen i nærmere 10 år og er fast ansatt i 90 % stilling, og at hun eier sin egen leilighet. Hun har også tett kontakt med en norsk familie som bekrefter at klageren er en viktig del av familien.

Selv om forarbeidene ikke nevner hensynet til helsesituasjonen som et moment som bør vurderes under forholdsmessighet, mente nemnda at det er naturlig å legge vekt på klagerens helsesituasjon, siden det har betydning for vurderingen av hvilke konsekvenser vedtaket om tilbakekallet får. Videre skrev nemnda at det er en annen og lavere terskel for dette enn når helseopplysninger vurderes som oppholdsgrunnlag i medhold av utlendingsloven § 38 og sterke menneskelige hensyn.

Nemnda viste til at konsekvensene av tilbakekallet var inngripende og vidtgående siden UDI ikke ga klageren noen ny tillatelse, men utviste henne med varig innreiseforbud. Nemnda la stor vekt på klagerens helseproblemer, og at disse var langvarige og kunne ha årsak i forhold fra før hun kom til Norge, og ikke utelukkende var knyttet til en uavklart situasjon rundt tilbakekallet av statsborgerskapet hennes. Dette, sammen med klagerens situasjon og tilknytning til Norge gjennom oppholdstid, arbeid og egen bolig, gjorde at nemnda konkluderte med at det var uforholdsmessig å tilbakekalle hennes statsborgerskap.  Som norsk borger kan klageren ikke utvises. UDIs vedtak ble omgjort.