Sammendrag: Arbeid
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende i Norge, fordi han ikke hadde faglært kompetanse. UNE vurderte ikke de øvrige vilkårene for tillatelse.
Bakgrunn
Klageren hadde tidligere hatt midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Han søkte om ny midlertidig oppholdstillatelse for å arbeide som selvstendig næringsdrivende i et enkeltpersonforetak. Vedlagt søknaden var blant annet dokumentasjon på identitet, utdanning og yrkeserfaring, oppdragsavtale, lønnsslipper og kontoutskrifter.
UDI avslo søknaden fordi klageren ikke fylte vilkårene for tillatelse etter utlendingsloven § 25, se utlendingsforskriften § 6-18 første ledd. UDI mente at klageren ikke hadde faglært kompetanse.
I klagen pekte advokaten på tidligere innsendt dokumentasjon og at klageren hadde oppfylt kravene for oppholdstillatelse. Han mente at klagerens samlede utdanning hadde gitt ham nødvendig kvalifikasjoner, og viste til at det ikke var mulig å fremlegge dokumentasjon på all yrkeserfaring fra hjemlandet. Klagerens lange arbeidserfaring i kombinasjon med utdanningen, var tilstrekkelig til at han kunne anses som faglært på grunnlag av spesielle kvalifikasjoner. Arbeidet klageren skulle utføre i virksomheten krevde faglært kompetanse.
UNEs vurdering og konklusjon
UNE viste først til at en selvstendig næringsdrivende som skal drive næringsvirksomhet i Norge, har rett til oppholdstillatelse på visse vilkår. Det er blant annet et vilkår at det er nødvendig for etablering eller videre drift av virksomheten at den næringsdrivende oppholder seg i Norge og deltar aktivt i driften, at det arbeidet klageren skal utføre i virksomheten krever kompetanse som faglært, og at klageren godtgjør at det er økonomisk grunnlag for driften.
Videre viste UNE til at for å bli ansett som faglært arbeidstaker må utlendingen ha fagutdanning, fagbrev eller ha utdanning fra høyskoleuniversitet, eller ha spesielle kvalifikasjoner. Fagutdanning betyr en fullført utdanning som minimum tilsvarer en treårig yrkesrettet utdanning på videregående skoles nivå i Norge. Ved utdanning fra høyskoleuniversitet stilles det krav om en fullført grad på bachelor- eller masternivå.
UNE mente at klageren ikke hadde lagt frem dokumentasjon som viste at han hadde fagutdanning, fagbrev eller utdanning fra høyskoleuniversitetet. Utdanningenes varighet var for korte til å minimum tilsvare en fagskoleutdanning. Det var heller ingen opplysninger om at utdanningene bygget på hverandre. Når det gjaldt dokumentasjon på at klageren hadde fullført en del av en fireårig bachelorgrad, var dette ikke tilstrekkelig til å dokumentere formell kompetanse, siden han ikke hadde fullført graden. UNE vurderte også at klageren hadde dokumentert et årsstudium innen et annet fagfelt, men dette ga ham ikke formell kompetanse.
Fordi klageren ikke hadde dokumentert formell kompetanse, vurderte UNE om han hadde spesielle kvalifikasjoner etter utlendingsforskriften. I denne sammenheng viste UNE til at det følger av fast praksis at det skal mye til for å gi en tillatelse som faglært på bakgrunn av spesielle kvalifikasjoner. Som hovedregel må klageren ha praktisk erfaring og opplæring av minst dobbelt så lang varighet som den manglende formelle utdanningen. Det stilles krav til grundig dokumentasjon på yrkeserfaring.
UNE viste til at klageren hadde fremlagt dokumentasjon på at hadde under to års yrkeserfaring, hvorav deler av arbeidet var på deltid. Hans praktiske erfaring var derfor ikke av lang nok varighet. Videre mente UNE at attestene ikke var tilstrekkelig detaljerte. Yrkeserfaringen var heller ikke nok i kombinasjon med utdanningen. UNE la ikke vekt på opplysninger i klagerens CV som ikke var underbygget av annen dokumentasjon.
UNE konkluderte med at klageren ikke oppfylte vilkårene for oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende. UNE vurderte ikke de øvrige vilkårene for en tillatelse var oppfylt, fordi dette ikke hadde betydning for resultatet i saken.