Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin voksne sønn i Norge. Referansepersonen kom til Norge for ca. 10 år siden og er nå norsk statsborger. I søknaden opplyste klageren at hun bare hadde en sønn, referansepersonen, og at hun ikke hadde barnebarn.
UDI avslo søknaden fordi de mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort at hun var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. Dette var begrunnet med at referansepersonen hadde opplyst om flere søsken i hjemlandet da han kom til Norge.
I klagen ble det opplyst at det var en misforståelse at klageren ikke hadde opplyst om sine andre barn i søknaden. Hun har til sammen seks barn, men ingen av dem bor i Eritrea. Fem av dem bor i andre vestlige land med statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse, mens den sjette er registrert som flyktning og bor i Etiopia. Vedlagt fulgte kopi av pass og permanent oppholdstillatelse for barna, samt UNHCR registreringsbevis.
UNEs vurdering
Regelverket som åpner for at mor eller far til barn over 18 år kan få oppholdstillatelse krever at forelderen ikke har ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. For å se bort fra slektninger som bor i et annet land, må slektningene etter UNEs praksis ha oppholdstillatelse som gir grunnlag for permanent opphold i dette landet.
UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort at disse vilkårene var oppfylt. Selv om den av klagerens barn som bor i Etiopia er registrert som flyktning hos UNHCR, har hun ikke oppholdstillatelse der som gir grunnlag for permanent opphold. UNE skrev også at klageren bor sammen med datteren i Etiopia, og at det står i forarbeidene til utlendingsloven at oppholdstillatelse ikke bør gis i slike tilfeller (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s 221).
UNE tok ikke stilling til om det var sterke menneskelige hensyn i saken fordi innvandringsregulerende hensyn uansett gjorde at klageren ikke får oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49. UNE skrev at det er mange som lever under vanskelige forhold og som ønsker å bosette seg i Norge. Hvis dette skulle være nok til å få oppholdstillatelse, ville det får store samfunnsmessige konsekvenser. Det må være spesielle og tungtveiende forhold som skiller saken fra andre saker. At situasjonen i hjemlandet og oppholdslandet er endret som følge av koronapandemien, er forhold som gjelder svært mange søkere. UNE konkluderte med at klagerens situasjon ikke skiller seg fra andres på en slik måte at det vil være urimelig å avslå søknaden om oppholdstillatelse. UNE mente at avslaget heller ikke var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.