Sammendrag: Familie
Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen hadde inngått ekteskap. Vigselsattesten klageren la frem ble vurdert som totalfalsk. Det var også gitt motstridende opplysninger om når partene inngikk ekteskap. Klageren fikk heller ikke tillatelse til å inngå ekteskap i Norge fordi det ble vurdert som mest sannsynlig at klageren ikke ville forlate Norge dersom søknaden om videre opphold ble avslått.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en afghansk borger (klageren) som søkte om familieinnvandring med sin ektefelle (referansepersonen). Klageren hadde fått avslag på søknad om oppholdstillatelse for ektefeller én gang tidligere. Sammen med den første søknaden ble det levert inn en vigselsattest og et spørreskjema. I begge dokumentene fremgikk det at partene inngikk ekteskap i Afghanistan i august 2017. UDI avslo søknaden fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen var til stede ved ekteskapsinngåelsen.
Etter at saken var sendt til UNE for klagebehandling, sendte referansepersonen inn en ny vigselsattest. Denne var utstedt samme dag som den første vigselsattesten. Der fremgikk det at ekteskapet ble inngått en måned senere enn tidligere oppgitt. Referansepersonen opplyse samtidig at det av uforståelige grunner var blitt ført feil dato for når ekteskapet ble inngått. Klageren hadde vært i kontakt med lokale myndigheter for å få utstedt en ny og korrekt vigselsattest. Denne vigselsattesten ble sendt til dokumentkontroll ved Nasjonalt ID-senter (NID). De konkluderte med at vigselsattesten mest sannsynlig var totalfalsk. UNE avslo derfor søknaden. Klageren søkte senere om ny oppholdstillatelse for ektefeller.
UNEs vurdering
Den som søker om oppholdstillatelse for ektefeller må legge frem en vigselsattest som viser at det er inngått et gyldig ekteskap. UNE viste til at vigselsattesten klageren hadde lagt frem var den samme som NID hadde vurdert som totalfalsk i klagerens første sak, og som ble lagt frem etter at søknaden ble avslått fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen var til stede da ekteskapet ble inngått. Det var også gitt motstridende opplysninger om når ekteskapet ble inngått.
UNE viste til at begge vigselsattestene klageren hadde lagt frem var utstedt samme dag, selv om de viste forskjellig dato for når ekteskapet ble inngått. UNE stilte spørsmål ved hvorfor referansepersonen hadde opplyst selv i spørreskjemaet at partene inngikk ekteskap i august 2017, dersom det faktisk var tilfelle at det ikke var oppgitt riktig dato i den første vigselsattesten. UNE mente derfor at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen var gift.
UNE vurderte deretter om klageren kunne få oppholdstillatelse for å inngå ekteskap med referansepersonen i Norge. Etter utlendingsloven § 48 kan en søker få oppholdstillatelse i Norge i inntil seks måneder for å inngå ekteskap med en referanseperson i Norge. Dersom partene gifter seg, kan klageren søke om familieinnvandring på grunnlag av ekteskapet fra Norge.
UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren ville forlate Norge dersom en søknad om videre opphold ble avslått. UNE viste til at klageren kom fra et land med stort utvandringspotensiale. UNE la også vekt på at klageren var relativt ung, og ikke hadde familiære eller økonomiske forpliktelser i hjemlandet. Klagerens individuelle returforutsetninger var derfor svake. Til slutt viste UNE til at visumpraksis fra UDI tilsa at visumsøknader fra kjærester som utgangspunkt ble avslått.