Sammendrag: Tilbakekall

Sakens bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse som afghansk borger. Han fikk innvilget opphold på grunn av den usikre sikkerhetssituasjonen på hjemstedet og fikk senere norsk statsborgerskap. På bakgrunn av søk gjort i valutaregisteret og åpne kilder i forbindelse med en søknad om familiegjenforening for klagerens ektefelle, ba UDI ambassaden om å undersøke klagerens identitetsopplysninger. Ambassadens verifiseringsrapport konkluderte med at klageren og hele hans familie var pakistanske statsborgere.

UDI tilbakekalte klagerens norske statsborgerskap.

UNEs vurdering

Nemnda vurderte først om klageren mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, se statsborgerloven § 26 annet ledd. Klageren holdt fast ved den identiteten han selv hadde oppgitt og mente ambassaden hadde identifisert en annen familie. Dette mente nemnda ikke var troverdig og viste først til verifiseringsrapporten. Familien i verifiseringsrapporten hadde mange likhetstrekk med den forklaringen klageren hadde gitt om sin egen familie da han søkte asyl. Videre hadde han overført penger til personer ved samme navn som familiemedlemmene i rapporten.

Nemnda viste også til at troverdigheten av klagerens forklaring om sine relasjoner og bakgrunn var svekket på flere punkter. Klageren hadde i asylsøknaden forklart at faren og den ene broren var drept, men dette fant nemnda ikke troverdig. Han hadde forklart seg motstridende om dette. Forklaringen om hva familien hadde gjort etter drapene, var i strid med landinformasjon og heller ikke troverdig. Videre viste nemnda til at ektefellens forklaring om klagerens bakgrunn ikke stemte med hans egen.

De afghanske dokumentene hans hadde lav notoritet (pålitelighet) og var ikke egnet til å dokumentere en persons identitet der det allerede var tvil. Til slutt bemerket nemnda at klageren snakket urdu og hadde mange urdutalende venner på sosiale medier.

Det var overveiende sannsynlig at klageren hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin identietet og at han hadde gjort dette bevisst. Klageren hadde ikke fått norsk statsborgerskap hvis utlendingsmyndighetene hadde visst om hans riktige identitet. Han hadde fått beskyttelse på grunn av sikkerhetssituasjonen i det området i Afghanistan som han hadde oppgitt som sitt hjemsted. De uriktige opplysningene hadde dermed hatt vesentlig betydning for at han fikk midlertidige oppholdstillatelser, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap.

Nemnda vurderte deretter om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel burde få beholde statsborgerskapet (forholdsmessighet), men mente det var forholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet. Nemnda la særlig vekt på forholdets alvor, at klageren på tross av sin lange botid hadde noe begrenset tilknytning til Norge, at alle hans nærmeste familiemedlemmer bodde i Pakistan, og at klageren måtte anses å ha en sterk tilknytning til hjemlandet.