Sammendrag: Visum

Bakgrunn

Klageren søkte om visum for å besøke sin familie i Norge. UDI avslo søknaden fordi det var tvil om hvorvidt klageren ville forlate Schengen-området innen visumets utløpsdato (returforutsetninger). De viste til at klageren hadde sterke bånd til Norge i form av familie.

UNEs vurdering

UNE viste til at dersom det er rimelig tvil om søkeren ville dra tilbake til hjemlandet, skulle visumsøknaden avslås, se visumforordningen artikkel 32 (1) b. Dersom "innvandringsregulerende hensyn" talte imot at visum gis, kunne UNE også avslå en visumsøknad etter utlendingsloven § 10 annet ledd. Et sentralt moment i denne vurderingen var nettopp om klageren kom til å reise ut av Schengen-området før visumet utløper. UNE vurderte først de generelle returforutsetningene.

 Klageren var fra Russland, hvor UNE vurderte de generelle returforutsetningene som gode. UNE vurderte de individuelle returforutsetningene. Han hadde ikke dokumentert sterke nok bånd til hjemlandet i form av økonomiske forpliktelser eller familiebånd. Samtidig hadde han nær familie i Norge og hadde søkt om familiegjenforening med dem. Han hadde uttrykt et tydelig ønske om opphold i Norge.

 Videre viste UNE til at han tidligere hadde hatt opphold i Norge i mange år. Han hadde fått oppholdstillatelsen tilbakekalt og blitt utvist. Dette svekket hans returforutsetninger ytterligere. Klagerens ønske om å besøke ektefelle og barn var i utgangspunktet et sterkt velferdsmessig hensyn. UNE viste til at det skulle legges særlig vekt på barns behov for kontakt med foreldrene, se utlendingsloven § 10 fjerde ledd. UNE mente de velferdsmessige grunnene i saken ikke var tilstrekkelige med tanke på klagerens svake returforutsetninger. Hensynet til barnets beste talte for at far og barn fikk møtes, men UNE mente de innvandringsregulerende hensynene veide tyngre. Barnas beste var blitt vurdert i forbindelse med tidligere saker. Det fremgikk ikke nye opplysninger i denne saken. UNE viste til at familien fortsatt ville få nødvendig støtte fra det offentlige og at det var mulig for familien å møtes i et tredjeland.

UNE viste også til at søknaden om oppholdstillatelse i familieinnvandring enda ikke var avgjort av UDI og innebar en fremtidig mulighet for barnet og klageren til å være sammen. UNE mente velferdsgrunnene i saken ikke var tungtveiende nok når returforutsetningene til klageren var så svake som i denne saken. Innvandringsregulerende hensyn talte imot å gi visum. Klageren fikk ikke visum.