Sammendrag: EØS
Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert. Det var heller ikke dokumentert at klageren hadde blitt forsørget av referansepersonen i hjemlandet, og at klageren hadde et reelt forsørgerbehov fremover i tid.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. Referansepersonen (EØS-borgeren) er britisk borger og utøvet EØS-rettigheter i Norge. Det var opplyste at referansepersonen var klagerens sønn.
UDI mente at slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert, og at det heller ikke var dokumentert at referansepersonens forsørgelse var nødvendig for å dekke klagerens grunnleggende behov, se utlendingsloven § 110 bokstav d.
UNEs vurdering
UNE presiserte at utlendingsloven § 110 tredje ledd regulerer hvem som regnes som familiemedlemmer av EØS-borgere. Etter bestemmelsens bokstav d) omfatter familiemedlemmer «slektning i direkte oppstigende linje fra en EØS-borger (…) som forsørges av EØS-borgeren eller dennes ektefelle».
Regelverket setter strenge krav for å kvalifisere til opphold som forsørget familiemedlem. Det følger av EU-kommisjonens uttalelser at det ikke er tilstrekkelig at EØS-borgeren påtar seg et forsørgeransvar. Det avgjørende vil være behovet for forsørgelse, ikke referansepersonens evne til forsørgelse.
Det må dokumenteres at familiemedlemmet har blitt forsørget av EØS-borgeren i hjemlandet, og at vedkommende har et reelt forsørgerbehov fremover i tid. Forsørgelsen skal være av økonomisk karakter, vedvare over tid, og ha en viss størrelse. Økonomisk støtte av mer tilfeldig karakter er ikke omfattet av forsørgerbegrepet.
UNE var enig med UDI i at familietilknytningen ikke var tilstrekkelig dokumentert, da det ikke var lagt frem fødselsattest for referansepersonen (EØS-borgeren). Når det gjaldt behovet for forsørgelse, viste UNE til at den første dokumenterte overføringen av penger fra referansepersonen til klageren hadde skjedd tre måneder før søknaden om oppholdskort ble sendt inn. Det var ikke gitt noen forklaring på hvorfor overføringene begynte så tett opp til søknadstidspunktet. Når det gjaldt behov for forsørgelse fremover i tid, viste UNE til at klageren har stor gjenværende familie i hjemlandet, deriblant flere barn og barnebarn, og at det ikke var gitt tilfredsstillende forklaring på hvorfor den gjenværende familien ikke har mulighet til å ta seg av klageren om det er behov for det. Det fremgikk også av de fremlagte dokumentene at klageren og hennes ektefelle hadde et så stort beløp innestående på sin konto at UNE mente at det var tilstrekkelige midler til å dekke klagerens behov i hjemlandet.
UNE opprettholdt UDIs avslag på oppholdskort.