Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

UDI kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi det var overveiende sannsynlig at han hadde inngått ekteskap med en norsk borger med den hovedsakelige hensikt å oppnå oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesektekskap). Videre la UDI til grunn at han hadde opprettholdt ekteskapet frem til han hadde oppnådd en selvstendig oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap. Det var også sannsynlig at ekteskapet inngikk i en langsiktig plan om å få klagerens familie fra hjemlandet til Norge.

Saken ble klaget inn til UNE, som besluttet at den skulle behandles i nemnd, se statsborgerloven § 27 tredje ledd.

UNE innkalte flere ganger til et nemndmøte. Ved to anledninger meldte klageren forfall på grunn av sin helsesituasjon. Den innsendte helsedokumentasjonen ble ikke ansett tilstrekkelig for utsettelse. Etter en konkret vurdering besluttet nemndleder likevel at møtene skulle utsettes. Ved tredje forsøk møtte klageren, men forlot møtet etter kort tid under henvisning til sin helsesituasjon. UNE ba om at dette ble dokumentert gjennom legeerklæring for å kunne vurdere om forfallet var lovlig.

UNEs vurdering

Beslutning om å ikke utsette saken på nytt 

Nemnda besluttet at saken ikke skulle utsettes på nytt. Nemnda viste til at klageren må ha gyldig forfall for ikke å møte, å utsette eller avbryte møtet. I utlendingsforskriften § 16-3 siste avsnitt står det at saken skal «[…] som hovedregel utsettes dersom utlendingen har gyldig forfall. Som gyldig forfall regnes blant annet […] omstendigheter som medfører at utlendingen ikke kunne ha møtt uten fare for helse eller velferd […]». I lys av forarbeidene, rettspraksis og formålet med fraværsregelen tolket nemnda ordlyden slik at det skal mye til for at en klager har gyldig forfall. Sykdom gir ikke automatisk gyldig fravær. Det må dokumenteres at sykdommen gjør det umulig og uforholdsmessig byrdefylt å møte.

Nemnda vurderte så den innsendte dokumentasjonen. Nemnda mente at det ikke var dokumentert at de fysiske helseplagene ville ha ført til betydelig fare for klagerens helse og velferd ved gjennomføring av møtet. De psykiske plagene var i stor grad er knyttet til saken for nemnda.

Nemnda la også vekt på at klageren allerede ved tidligere anledninger hadde bedt om utsettelse av nemndmøtet og at forvaltingen har et behov for effektiv saksbehandling. Heller ikke statsborgerloven § 27 tredje ledd tilsa at saken burde utsettes på nytt. Nemnda bemerket at klageren gjennom saksgangen hadde fått gode muligheter til å opplyse sin sak.

Tilbakekall av statsborgerskap

Et norsk statsborgerskap kan kalles tilbake dersom klageren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Det er et krav at klageren har visst at han holdt tilbake opplysninger eller at opplysningene han ga var uriktige. Det er UNE som har ansvaret for å bevise at klageren mest sannsynlig har gjort dette.

Nemnda mente at klagerens ekteskap med en norsk borger mest sannsynlig var et omgåelsesekteskap inngått med det hovedsakelige formålet å få oppholdstillatelse i Norge. Inngåelse av ekteskapet var et ledd i en langsiktig plan om også å få hans ektefelle og deres felles barn fra hjemlandet til Norge. Litt over to år etter skilsmissen fra sin norske ektefelle giftet klageren seg på nytt med sin tidligere ektefelle. Noen måneder etter  søkte kona og parets felles barn om familieinnvandring med klageren. Nemnda viste til landinformasjon om at det er et kjent fenomen at menn fra klagerens hjemland gifter seg med vestlige kvinner for å få oppholdstillatelse. I den sammenhengen er det heller ikke uvanlig at de skiller seg «proforma» fra sine ektefeller i hjemlandet.

Nemnda mente at tidsforløpet i saken og endringene i klagerens sivile status over tid måtte få vekt i vurderingen fordi det kastet lys over omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen. Nemnda fremhevet at klageren og hans norske ektefelle giftet seg etter kort bekjentskap, samt at samlivet brøt sammen kort tid etter at han hadde blitt norsk statsborger og at han giftet seg på nytt med sin tidligere ektefelle relativt kort tid etter skilsmissen. I samsvar med de momentene som nevnes i forarbeidene, Ot.prp.nr. 75 (2206-2007) s 185 flg., la nemnda også vekt på omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen, blant annet at klageren tidligere hadde fått avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge, at paret bare hadde kjent hverandre i noen måneder før de bestemte seg for å gifte seg, og at de ikke kunne kommunisere på et felles språk.

Nemnda mente at klageren også kjente til at ekteskap med norsk borger ga mulighet for innvandring. Dette fordi det er velkjent at innvandring er mulig gjennom ekteskap og fordi flere av klagerens familiemedlemmer hadde fått oppholdstillatelse i Norge på samme måte. Dermed handlet klageren mot bedre vitende. Videre kom nemnda frem til at klagerens omgåelse av reglene for familieinnvandring var vesentlig for oppholdstillatelsen han fikk og senere også for statsborgerskapet.

Deretter vurderte nemnda om tilbakekall var forholdsmessig, altså om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller hans nærmeste familie veide så tungt at han likevel burde få beholde statsborgerskapet.

Nemnda mente at klageren hadde tilbakeholdt opplysninger som var helt sentrale og av vesentlig betydning både for førstegangstillatelsen og senere norsk statsborgerskap. Dermed skal det mer til for at tilbakekall er uforholdsmessig enn hvis det hadde dreid seg om mindre sentrale opplysninger. Under vurderingen av forholdets alvor viste nemnda også til at klageren ved å fastholde at hans ekteskap var reelt helt frem til behandling av klagesaken i UNE, ikke hadde medvirket til å belyse saken så godt som mulig. Dette har ført til at norske myndigheter måtte bruke tid og ressurser på å oppklare saken, ressurser som kunne vært brukt til å behandle andre saker. Klagerens fortielser om vesentlige forhold brøt også med tillitsforholdet som både reglene om innvandring og statsborgerskap er bygget på.

Klagerens tilknytning til og integrering i Norge var sentralt i nemndas vurdering av forholdsmessighet. Deltakelse i arbeidslivet, norskkunnskaper og utdanning kan si noe om hvor sterk tilknytningen er og om klageren er godt integrert. Botiden vurderes konkret i den enkelte sak, men lang botid alene er ikke tilstrekkelig for å gjøre tilbakekall uforholdsmessig.

Klageren hadde bodd i Norge i mer enn 15 år og hadde vært norsk borger i mer enn 10 år. Isolert sett talte dette mot tilbakekall av statsborgerskapet. På den andre siden la nemnda vekt på at han ikke har hatt lønnet arbeid de siste årene og syntes heller ikke å ha opparbeidet seg eller opprettholdt et nettverk av norske venner. Til tross for lang botid har han hatt behov for tolk i møte med norske myndigheter. Samlet sett talte dette for at klageren ikke var spesielt godt integrert i Norge. Han var godt voksen da han kom til Norge, og gjennom årlige reiser og besøk opprettholdt han en sterk tilknytning til hjemlandet.

Nemnda mente at klagerens fysiske helseplager er kroniske og at alders- eller livsstilbetingete lidelser etter praksis ikke tillegges avgjørende vekt. Heller ikke klagerens psykiske lidelser ble ansett å være så alvorlig at de tilsa at tilbakekall av statsborgerskap vil være uforholdsmessig. Under enhver omstendighet fant nemnda at klageren vil kunne få adekvat behandling for sine helseplager i hjemlandet.

Nemnda kom frem til at klageren ikke bør få en ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Klageren var utvist av UDI, og vedtaket om utvisning ble delvis opprettholdt av nemnda. Innreiseforbudet ble endret fra «varig» til fem år.  Nemnda kom etter en konkret helhetsvurdering til at klageren ikke utgjør en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, slik disse begrepene er å forstå etter returdirektivet. Nemnda mente at klagerens fortielser og uriktige opplysninger om hovedformålet med ekteskapet, samt at han fastholder disse, per i dag ikke tilsier at han fortsatt er en alvorlig trussel mot offentlig orden som gjør det nødvendig med et varig innreiseforbud.

Klageren ble heller ikke ansett vernet mot retur til hjemlandet.