Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Han sa at han var afghansk statsborger, oppvokst i Pakistan. Han sa også at han var mindreårig. Faren hans hadde blitt drept for noen år siden, og etter dette hadde moren forsørget dem. Han opplyste også at han ikke hadde søsken. UDI innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 a. 

 

Senere oppdaget UDI at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag og sin identitet. UDIs undersøkelser talte for at klageren var pakistansk statsborger og at han hadde familie han ikke hadde opplyst om til norske myndigheter. UDI viste til en verifisering foretatt av den norske ambassaden i Islamabad, samt funn på Facebook. UDI hadde funnet et pakistansk ektepar med flere barn som de mente var klagerens foreldre. Klageren forklarte seg om funnene i et forvaltningsintervju, og sa da blant annet at navnene han hadde oppgitt på sine foreldrene i asylintervjuet, egentlig var navnene på hans tante og onkel.

 

UDI vedtok å kalle tilbake klagerens oppholdstillatelse. UDI mente at det var en rekke funn i saken som tilsa at han hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, herunder verifiseringsrapporten, Facebook-funn, funn på klagerens mobiltelefon og opplysninger fra forvaltningsintervjuet. De uriktige opplysningene var gitt mot bedre vitende og var av vesentlig betydning for vedtaket om å gi klageren oppholdstillatelse. UDI mente det ikke var grunnlag for å gi klageren noen ny oppholdstillatelse.

 

UDI vedtok også å utvise klageren i fem år og innmelde ham i SIS.

 

I klagen skrev fullmektigen blant annet at kontradiksjonsmulighetene var svært begrenset og at det var vanskelig å se at ambassadens verifiseringsrapport kunne opplyse saken. Klagerens biologiske mor var villig til å avlegge en DNA-prøve for å motbevise UDI sin teori. I klagen på utvisningen skrev fullmektigen at klageren ikke var pakistansk statsborger, og at han ikke hadde nettverk i Pakistan.

 

 Tilbakekall

UNE var enig i UDIs vurdering og mente klagerens oppholdstillatelse skulle tilbakekalles.

 

Klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, og det var en rekke funn som bekreftet dette. Verifiseringen gjort i Pakistan, funn på Facebook og klagerens forklaring i det nye intervjuet stemte ikke overens med opplysningene klageren opprinnelig hadde oppgitt til norske myndigheter. I tillegg kom funn politiet hadde gjort på klagerens telefon. UNE mente at klageren hadde både foreldre og søsken i live og som han hadde kontakt med, og som var pakistanske borgere.

 

UNE mente at klageren hadde gitt disse uriktige opplysningene selv om han visste bedre. Han hadde hele tiden vært klar over at hans opphold i Norge var basert på uriktig grunnlag. UNE anerkjente at klageren hadde kommet til Norge som mindreårig. Han hadde imidlertid fastholdt de uriktige opplysningene også ved søknader han hadde kommet med etter fylte 18 år. Både før og etter fylte 18 år hadde han blitt informert om at det er straffbart å gi uriktige opplysninger og at tillatelsene kunne bli tilbakekalt.

 

Videre mente UNE at de uriktige opplysningene hadde hatt vesentlig betydning for UDIs opprinnelige vedtak. Klageren ville mest sannsynlig ikke ha fått noen tillatelse i Norge dersom det hadde vært kjent at han var pakistansk statsborger, uten et reelt beskyttelsesbehov. Det var dermed grunnlag for å tilbakekalle midlertidige oppholdstillatelser.

 

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall kan skje hvis vilkårene er til stede. Det er derfor opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsene skal tilbakekalles. Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles.

 

Klagerens uriktige ID-opplysninger var blant annet alvorlig med tanke på norske myndigheters mulighet til å vurdere vilkårene for en tillatelse, ha oversikt over personer som er i landet, og ha en regulert og kontrollert innvandring til Norge. UNE mente også at tilbakekall i saker som dette kan ha preventiv effekt. Samlet sett mente UNE at saken var så alvorlig at adgangen til tilbakekall burde benyttes.

 

UNE mente det ikke var grunnlag for å innvilge klageren beskyttelse på noe annet grunnlag. Verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til hjemlandet.

 

Klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter og fått oppholdstillatelse med flyktningstatus i Norge på bakgrunn av disse opplysningene. Dette utgjorde et grovt brudd på utlendingsloven § 83 annet ledd. De grunnleggende vilkårene for å utvise ham etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a var dermed oppfylt.

 

UNE vurderte om klagerens ulovlige handlinger var så alvorlige at han skulle utvises, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel ikke burde utvises. Vurderingen skal også være i tråd med Grunnloven § 102 og Norges internasjonale forpliktelser, særlig den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 8.

 

De uriktige opplysningene ble gitt da klageren var mindreårig, men han hadde opprettholdt dem i søknader etter at han ble myndig. UNE mente det var skjerpende at klageren ikke hadde erkjent at han hadde gitt uriktige opplysninger. Han hadde ikke medvirket til å opplyse saken sin. Dermed hadde norske myndigheter brukt ressurser på oppklaring, og som kunne vært brukt til å behandle andre saker. Klageren var kjent med betydningen av å gi korrekt informasjon. Samlet sett mente UNE at klagerens handling var en alvorlig overtredelse av utlendingsloven. Signaleffekten overfor andre utlendinger og hensynet til den alminnelig rettsoppfatningen talte for utvisning.

 

UNE merket seg opplysningene om at klageren er godt integrert i Norge og at han har familie i landet. Hans personlige tilknytning til Norge var imidlertid utelukkende etablert under opphold på falske premisser. En tilknytning som er etablert under slike forhold, skal ikke veie tungt i vurderingen av om en utvisning er forholdsmessig. Dette følger av lovens forarbeider, av praksis fra domstolene og fra utlendingsmyndighetene og også fra praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Klageren hadde ikke ektefelle/samboer eller barn i Norge. Han hadde dermed heller ingen familiemessig tilknytning som talte imot en utvisning. Klageren personlige tilknytning til Norge ble tillagt liten vekt.

 

Klageren hadde hatt det meste av sin barndom og oppvekst i Pakistan. UNE la derfor til grunn at kjenner hjemlandets språk, kultur og samfunnsforhold. Videre var hans mor fortsatt bosatt i landet. 

 

UNE så også hen til klagerens rett til privatliv i henhold til EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. EMD har gjennom sin praksis slått fast at en utlending kan ha utviklet så sterke bånd og bindinger til oppholdsstaten at det etableres et vern av privatlivet etter art. 8. Klageren hadde kun hatt midlertidig oppholdstillatelse i Norge, og etter EMDs praksis kunne han ikke anses som en "settled migrant". UNE mente derfor at klageren ikke har et vern etter art. 8. Det var heller ingen ekstraordinære omstendigheter som gjorde at han likevel burde få et slikt vern. 

 

Samlet sett kom UNE til at en utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor klageren.

 

Istedenfor utvisning kan UNE fatte vedtak om inntil tre års tilleggstid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges. UNE kan også bestemme at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse ikke skal innvilges, se utlendingsloven § 70 annet ledd. Reglene er ment å gi større fleksibilitet i enkelte tilfeller, for eksempel hvis det er spesielle hensyn knyttet til barn. Dette står i Prop.83 L (2020–2021) på side 5. I denne saken mente UNE at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren med 5 års innreiseforbud. Klagerens brudd på utlendingsloven var så alvorlig at det var riktig å utvise istedenfor å gi tilleggstid.

 

UNE opprettholdt også UDIs vedtak om å registrere opplysninger om klageren i SIS.