Sammendrag: Familie

 

Klageren kom til Norge på visumbesøk. Under oppholdet inngikk hun ekteskap i Norge. Hun søkte deretter om familieinnvandring med ektefellen ved et politidistrikt. UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi hun ikke fylte vilkårene for å søke fra Norge. UDI viste til at ektefeller som oppholder seg her med schengenvisum, ikke har adgang til å søke førstegangs oppholdstillatelse etter innreisen. 

 

 

Loven stiller krav til fremgangsmåte ved søknader om oppholdstillatelse. Lovens utgangspunkt er at en utlending må ha fått oppholdstillatelse før innreisen til Norge. Det er mange unntak fra dette utgangspunktet, men klageren var ikke omfattet av noen av unntakene. 

 

UNE vurderte deretter om det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde vurderes, altså om det ville være helt urimelig å ikke vurdere søknaden. UNE så hen til opplysningene i saken om at klageren flere ganger både før og etter ekteskapsinngåelsen var i kontakt med politiet og fikk opplyst at hun kunne søke fra Norge etter hun hadde inngått ekteskap, så lenge hun hadde gyldig visum og søknaden var levert til politiet før visumperioden utløp. Det var også sendte inn en bekreftelse fra politiet på at klageren og referansepersonen (ektefellen) flere ganger var i kontakt med politiet for veiledning før søknaden ble levert, og at politiet hadde gitt den uriktige informasjonen. Selv om klageren har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i regelverket, mente UNE at det i denne saken forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden ble realitetsbehandlet. På bakgrunn av uriktige opplysninger fra politiet hadde klageren fått en berettiget forventning om at søknaden ville bli tatt til realitetsbehandling.

 

UNE returnerte saken til UDI for vurdering av om vilkårene for oppholdstillatelse er oppfylt.