Sammendrag: Utvisning

Da klageren søkte om asyl i Norge, fortalte hun at hun hadde avgitt fingeravtrykk i et annet EØS-land på veien til Norge. På spørsmål om hun hadde søkt asyl i andre land, svarte hun nei. Da politiet søkte opp fingeravtrykkene hennes i Eurodac (felleseuropeisk register over fingeravtrykkene til asylsøkere og migranter), stod det at hun var registrert som asylsøker i dette andre EØS-landet. Da politiet spurte henne om dette, nektet hun for at hun hadde søkt asyl der, hun hadde bare avgitt fingeravtrykk i forbindelse med ulovlig grensepassering. Hun hadde sagt tydelig fra om at hun ikke ønsket å søke asyl da hun ga fingeravtrykkene.

 

UDI mente at hun hadde gitt opplysninger i strid med det som gikk fram av Eurodac, og at hun derfor hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. Dette er brudd på utlendingsloven 66 første ledd bokstav a. Hun ble derfor utvist med fem års innreiseforbud og registrert i Schengen informasjonssystem (SIS).  

 

Klagerens advokat hevdet at klageren ikke hadde søkt asyl i det andre EØS-landet, og at opplysningene i Eurodac kunne skyldes måten fingeravtrykkene var blitt registrert på. Myndighetene i EØS-landet hadde ikke ettersendt dokumentasjon på at klageren hadde søkt asyl der.

 

UNE mente at klageren ikke hadde gitt "vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger" etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Vilkårene for å utvise klageren var dermed ikke oppfylt. Klageren hadde fortalt politiet at hun hadde avgitt fingeravtrykk i det andre EØS-landet. Det hadde ikke betydning for utfallet av saken at hun nektet for å ha søkt asyl der. Den informasjonen hun hadde gitt til politiet, var uansett det de trengte for å vite at det var det andre EØS-landet som var ansvarlig for asylsøknaden hennes. Hun kunne derfor returneres dit etter Dublin-reglene. Det var derfor ikke "vesentlig" uriktig at hun nektet for å ha søkt asyl i det andre landet.

 

Vedtaket om utvisning ble dermed omgjort.