Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi ektefellen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok uføretrygd, men inntekten tilsvarte ikke «full minste årlige ytelse» etter folketrygdloven.
Bakgrunn
Klageren søkte familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen) i Norge. Han innvandret til Norge og ble norsk borger på 1990-tallet. Han er hundre prosent arbeidsufør og mottar uføretrygd fra folketrygden.
UDI avslo søknaden om familieinnvandring.
UNEs vurdering
UNE mente kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Ektefellen var ikke i arbeid og mottok uføretrygd fra folketrygden. Inntekten må da tilsvare minst "full minste årlig ytelse" etter folketrygdloven kapittel 12. Han mottok redusert uføretrygd fordi han ikke hadde vært medlem av folketrygden lenge nok til å ha opparbeidet seg rett til full minste årlige ytelse. UNE vurderte ikke om de andre underholdskravene var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.
UNE mente det ikke var særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det ble gjort unntak fra underholdskravet. Hvis en referanseperson ikke kan arbeide på grunn av helseproblemer, kan uføretrygd av en viss størrelse oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Regelverket har dermed tatt høyde for de tilfeller der referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiver har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke stønader og inntekter som skal medregnes som inntekt. Ektefellens helseproblemer kan derfor ikke i seg selv tilsi at det gjøres unntak fra underholdskravet.
UNE viste videre til at formålet med underholdskravet blant annet er å sikre at den som får oppholdstillatelse, blir forsørget og ikke trenger støtte fra det offentlige. Kravet skal ifølge forarbeidene også bidra til en regulert innvandring. Det kan derfor i utgangspunktet ikke gjøres unntak fra underholdskravet når referansepersonen ikke har opptjent tilstrekkelige trygderettigheter.
UNE viste også til at EMK artikkel 8 først og fremst beskytter et allerede etablert familieliv, og bestemmelsen gir ikke rett til å etablere et nytt familieliv i Norge. UNE bemerker også at klageren og referansepersonen ikke kan ha hatt berettigede forventninger om å kunne bo sammen i Norge fordi underholdskravet heller ikke var oppfylt da ekteskapet ble inngått.