Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse sammen med moren. Hun oppga at de var afghanere. Moren fikk beskyttelse som flyktning etter utlendingsloven § 28, og klageren fikk avledet beskyttelse. Han fikk senere permanent oppholdstillatelse.

 

Flere år senere oppdaget UDI at moren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, herunder familierelasjoner og nasjonalitet. UDI mente at moren og klageren var pakistanske borgere og vedtok å tilbakekalle deres oppholdstillatelser. UDI ga klageren en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. UDI mente det forelå sterke menneskelige hensyn i saken, men begrenset oppholdstillatelsen fordi de ikke hadde fremlagt dokumentasjon på sin identitet.

 

I klagen skrev advokaten at det ikke stemte at klageren og moren var pakistanske borgere. Moren hadde ikke gitt uriktige opplysninger.

 

UNEs vurdering

UNE la til grunn at klagerens mor var pakistansk statsborger. Det sentrale i pakistansk statsborgerlovgivning er at statsborgerskapet erverves enten ved fødsel, ved avstamming, ved migrasjon eller naturalisering. Siden klageren var født i Pakistan, ville han ha ervervet statsborgerskapet enten ved fødsel eller via sin mor. UNE kjente ikke til statsborgerskapet til klagerens far, men etter pakistansk lov ville klageren uansett ha ervervet morens statsborgerskap.

 

UNE viste til at tillatelsen til moren ble gitt på feil grunnlag. Klageren fikk avledet oppholdstillatelse, og derfor ble også klagerens tillatelse gitt på et uriktig faktisk grunnlag. Utgangspunktet er at vedtak som bygger på et uriktig faktisk grunnlag er ugyldige, selv om det får negativt utfall for klageren.

 

I denne saken hadde klageren kommet til Norge som lite barn, hadde bodd i Norge i rundt ti år og gått på skole her. UNE viste imidlertid til at det ofte må gå noe tid før saker som dette oppdages. Dersom reglene om ugyldighet skal være effektive, må botid i Norge tillegges mindre vekt. UNE tok med i vurderingen at det var klagerens mor som hadde gitt uriktige opplysninger. Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan imidlertid tilbakekall av en oppholdstillatelse skje uavhengig av hvem som kan bebreides for feilene som fører til ugyldighet. Om klageren kan bebreides, kan likevel være av betydning når utlendingsmyndighetene vurderer om adgangen til å tilbakekalle skal benyttes.

 

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall kan skje hvis vilkårene er til stede. UNE viste til at oppholdstillatelsene både moren og klageren ble gitt fordi man hadde tillit til at opplysningene i morens søknader var korrekte. Uavhengig av om klageren visste at moren ga uriktige opplysninger om identiteten, mente UNE at tillatelsene burde tilbakekalles. Klageren ville ikke ha fått noen tillatelse på dette grunnlaget om utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med de faktiske forholdene. Innvandringsregulerende hensyn talte sterkt for at tilbakekall. Signaleffekten tilsa også at tillatelsene burde tilbakekalles. Tilbakekall i denne saken ville uansett ikke være særlig inngripende, siden UDI hadde innvilget klageren en ny midlertidig tillatelse etter utlendingsloven § 38.

 

UNE vurderte så om klageren hadde et beskyttelsesbehov. Det var opplyst at klageren var hazara og at moren hadde tilknytning til Quetta. UNE var kjent med at det gjennom 2000-tallet hadde vært rapportert om målrettet sekterisk vold mot hazarabefolkningen i Quetta. Volden hadde imidlertid gradvis blitt redusert, og det var ikke grunnlag for å si at hazarabefolkningen på generelt grunnlag risikerer forfølgelse. Klageren hadde dermed ikke rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd.

 

UNE vurderte så spørsmålet om barnets beste. UNE påpekte at klageren og moren hadde blitt innvilget begrensede oppholdstillatelser av UDI, siden de manglet tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet. Deres nye oppholdstillatelser dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening og var også begrenset i varighet til ett år om gangen. UNE merket seg anførselen om at moren og klageren ville møte praktiske problemer uten identifikasjon, men påpekte at dette kunne løses ved at moren skaffet pass fra hjemlandet. Ved fremleggelse av pass kunne de også søke om opphevelse av begrensningene. Klagerens skolegang og aktiviteter ville ikke berøres av en begrenset tillatelse. Han var fortsatt registrert i folkeregisteret og hadde dermed tilgang til samme helsetjenester som den øvrige befolkningen. Hensynet til barnets beste tilsa altså ikke at begrensningene i klagerens eller morens tillatelser måtte oppheves.

 

Til sist inndro UNE klagerens tidligere reisedokument, fordi hans opprinnelige oppholdstillatelse med flyktningstatus ble tilbakekalt.