Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge alene og ble registrert som enslig mindreårig asylsøker. Han fremla et nasjonalt ID-kort, som politiet mente var forfalsket. Klageren stilte seg uforstående til dette. Det ble gjort en aldersundersøkelse, som konkluderte med at alderen klageren hadde oppgitt, kunne stemme.

 

Senere samme år søkte klagerens mor beskyttelse i Norge. Klagerens sak ble samordnet med hennes. Moren ble innvilget oppholdstillatelse med flyktningstatus etter utlendingsloven § 28, og klageren fikk samtidig avledet beskyttelse. Tillatelsen ble gitt til klageren som morens nærmeste familiemedlem, der det blant annet er et vilkår at flyktningens barn er under 18 år. Tillatelsen ble begrenset til ett års varighet siden det var tvil om klagerens identitet.

 

Da klageren søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen for andre gang, la han frem ytterligere et ID-kort, samt et irakisk statsborgerbevis. Disse ble undersøkt, og det ble funnet avvik i detaljene på begge dokumenter. UDI varslet om mulig tilbakekall av oppholdstillatelsene. I tilsvaret fra advokaten fastholdt klageren sin identitet. Det hadde vært vanskelig å skaffe dokumenter, og han hadde derfor måttet gå via andre kanaler enn normalt. Han kunne ikke selv gå god for ektheten på dokumentene. En DNA-test beviste imidlertid slektskapet mellom ham og moren, og dette var avgjørende, mente klageren.

 

Politiet ransaket klagerens hjem og fant et dokument fra skolegangen hans i Bagdad. I skolebeviset stod en annen fødselsdato enn den han hadde opplyst til norske myndigheter. Datoen indikerte at han var eldre enn han hadde oppgitt.

 

Senere opplyste advokaten at klageren hadde skaffet pass fra den irakiske ambassaden i Stockholm. Før det kunne fremlegges for lokalt politi, ble dokumentet beslaglagt gjennom en kontroll av tolletaten. Politiet avdekket da at passet var etterlyst internasjonalt, og Kripos' dokumentundersøkelse viste at passet sannsynligvis var stjålet in-blanko og personalisert i etterkant.

 

Ytterligere et ID-kort og et statsborgerbevis tilhørende klageren ble undersøkt av norske myndigheter. ID-kortet ble vurdert som totalforfalsket, mens fødselsåret i statsborgerbeviset var endret. 

 

UDI kalte tilbake klagerens oppholdstillatelser med henvisning til at han hadde gitt uriktige identitetsopplysninger og fremlagt falske ID-dokumenter. Samtidig fikk klageren avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse.

 

I klagen skrev advokaten blant annet at klageren hadde oppgitt riktig identitet og familietilhørighet. DNA-testen viste slektskap med moren, og klagerens alder ble støttet av aldersundersøkelsen som var gjort tidligere. Noen av dokumentene fra hjemlandet viste feil alder, men slike ting har ikke samme betydning der som i Norge. Skolebeviset bekreftet bare at dokumentene i hjemlandet viste feil alder. Advokaten viste til at klageren ville vært ferdig med skolegangen tidligere dersom fødselsåret her var riktig. Videre ante ikke klageren at passet han hadde fremlagt, var forfalsket. Det er mye korrupsjon i Irak, og dokumenter derfra har lav notoritet. Det er dessuten problematisk at flyktninger må sannsynliggjøre sin identitet, mente advokaten.

 

UNE var enig med UDI i at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter og hadde fått oppholdstillatelse i Norge basert på disse opplysningene. UNE bemerket at klagerens mor og søster i Norge hadde klarlagt identitet, og at identitet vurderes konkret for hver enkelt person.

 

UNE påpekte at der det søkes om ID-dokumenter på korrekt vis med reelle identitetsopplysninger og ekte underlagsdokumenter, bør det kunne fremlegges dokumenter som etter undersøkelse fremstår som ekte.

 

Når det gjaldt aldersundersøkelsen, gjør biologisk variasjon og begrenset datamengde at man aldri med sikkerhet kan si hvor relevante aldersestimatene er for den aktuelle personen. Normalt vil man legge stor vekt på gyldige identitetsdokumenter med tilstrekkelig notoritet som kan bekrefte oppgitt fødselsdato. I denne saken utelukket ikke aldersundersøkelsen at klageren var over 18 år på undersøkelsestidspunktet. Klageren hadde dessuten ikke fremlagt gyldige identitetsdokumenter med tilstrekkelig notoritet. Derimot hadde han fremlagt en rekke forfalskede ID-dokumenter, noe som tilsa at klageren skjulte sine riktige identitetsopplysninger for norske myndigheter. Han hadde ikke gitt noen forklaring på hvorfor han ikke selv hadde lagt frem skolebeviset eller kommet med en oppklaring angående fødselsdatoen som stod i dokumentet. Dessuten var fødselsåret i ett av de innleverte statsborgebevisene endret, slik undersøkelsen hadde vist. UNE mente videre at avslutningsåret i skolebeviset ikke kunne bevise at klageren var født det året han selv hadde oppgitt.

 

UNE mente at klageren hadde gitt uriktige opplysninger selv om han visste bedre. Under hele oppholdet i Norge hadde han visst at oppholdstillatelsene var gitt på uriktig grunnlag. Han hadde et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter. UNE mente det ikke var avgjørende hvorvidt klageren visste at dokumentene han la frem til norske myndigheter teknisk sett var falske. Det avgjørende var at klageren visste at dokumentene anga uriktig fødselsår. UNE mente oppholdstillatelsene uansett kunne tilbakekalles siden de bygde på uriktige opplysninger. UNE mente imidlertid også at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren hadde anskaffet dokumenter med uriktig alder, og som dermed var forfalskede.

 

UNE mente videre at disse uriktige opplysningene hadde vesentlig betydning for vedtaket om å gi klageren opphold i Norge, og at de var av vesentlig betydning da han ble innvilget fornyelse. Klageren ville mest sannsynlig ikke fått oppholdstillatelse etter lovens § 28 dersom det hadde vært kjent at alderen hans var feil. Et av vilkårene var at klageren var under 18 år på vedtakstidspunktet. UNE fant dermed at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens midlertidige oppholdstillatelser.

 

Deretter vurderte UNE hvorvidt adgangen til å tilbakekalle skulle benyttes. Klagerens uriktige opplysninger er alvorlig av flere grunner. Uriktige opplysninger gjør det blant annet vanskelig for myndighetene å vurdere en persons beskyttelsesbehov og ha kontroll over hvem som oppholder seg i Norge. Dessuten er rettigheter og plikter i Norge knyttet til at en person er den man utgir seg for å være. Bruk av falske identiteter kan i verste fall være knyttet til kriminalitet. Tilbakekall i saker som denne kan også ha preventiv effekt. UNE mente samlet sett at denne saken var så alvorlig at adgangen til å tilbakekalle tillatelsene burde benyttes.

 

Klageren hadde en søknad om fornyelse til behandling hos UDI, og han måtte dermed ikke forlate Norge nå. UDI ville vurdere klagerens beskyttelsesbehov på nytt i denne saken.

 

UNE var enig med UDI i vedtaket om å avslå den forrige søknaden om fornyelse. Videre var UNE enig i UDIs avslag på søknaden om reisebevis fordi det var tvil om identiteten.