Sammendrag: Statsborgerskap

UDI konkluderte i sitt vedtak at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Klageren hadde lagt frem ID-kort og statsborgerbevis. UDI viste til at nasjonal ID-senter hadde vurdert dokumentene, og konkludert med at ID-kortet etter all sannsynlighet var totalfalskt. Det kunne ikke trekkes en konklusjon om statsborgerbevisets ekthet. UDI viste også til at klageren tidligere hadde søkt norsk statsborgerskap. Da hadde hun innlevert et falskt pass.

 

UNE viste først til at irakiske pass og andre identitetsdokumenter ikke har tilstrekkelig notoritet til å oppfylle hovedregelen om klarlagt identitet i statsborgerforskriften § 1-1. Etter statsborgerforskriften § 1-2 er det et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vil si at det må være mer enn 50 % sannsynlig at den oppgitte identiteten er korrekt.

 

UNE sluttet seg til UDIs konklusjon. Det ble vist til at klagerens falske ID-kort bidro til å skape tvil om hennes oppgitte identitet var korrekt. Det ble påpekt at det irakiske ID-kortet er et helt sentral persondokument for irakiske borgere, og det brukes blant annet i kontakt med det offentlige. Dersom dette dokumentet etter all sannsynlighet er falskt, vil det være grunn til å tro at klageren ikke har gitt riktige opplysninger om egen identitet. UNE mente at klageren selv hadde skapt tvil om sin identitet, og bemerket at fremleggelsen av falske dokumenter var med på å svekke klagerens troverdighet ytterligere. Det var ikke kommet frem opplysninger i saken som tilsa en annen konklusjon.