Sammendrag: Studie

Bakgrunn

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse som student. Hun ville ta en bachelorgrad ved en høgskole og la blant annet ved dokumentasjon på identitet, bekreftelse på opptak ved høgskolen og kopi av leiekontrakt.

 

UDI avslo søknaden fordi de mente klageren ikke hadde tilstrekkelig sterk tilknytning til sitt hjemland. UDI mente det var sannsynlig at hun ville forbli i Norge etter endt opphold.

 

I klagen understreket klageren blant annet at hun ikke ville bosette seg i Norge permanent, og at hun hadde familie i hjemlandet som ikke ønsket å flytte derfra. Hun påpekte at hun tidligere hadde studert i utlandet og vært på reiser i Schengen-området.

 

UNEs vurdering

UNE viste til at en student kan få midlertidig opphold i Norge på visse vilkår. Blant annet må hun være tatt opp ved en godkjent utdanningsinstitusjon og formålet med oppholdet må være fulltidsstudier. Det stilles også økonomiske krav og krav til dokumentert identitet. Se utlendingsloven § 26 og utlendingsforskriften § 6-19. UNE viste også til UDIs retningslinjer for utstedelse av tillatelse til studenter (UDI 2010-101). Disse er ikke bindende for UNE, men UNE er enig i vilkårene UDI har satt.

 

I denne saken var UNE også enig i UDIs konkrete vurdering. Visumpraksisen for russiske borgere ble endret i mai 2022, og det har generelt blitt vanskeligere for russiske borgere å få visum eller oppholdstillatelse i Norge. Situasjonen i klagerens hjemland er relevant å vurdere, fordi den påvirker befolkningens migrasjonspotensiale. Her er konfliktnivå, antall asylsøknader til Norge og Schengen og levekår i hjemlandet relevante momenter.

 

UNE var enig i UDIs vurdering om at klageren kommer fra et land med høyt potensiale for migrasjon, hvor mange søkere ønsker å bosette seg i andre land. Klageren var dessuten tatt opp i et bachelorprogram, og studier på dette akademiske nivået krevde sterke bånd til hjemlandet dersom det skulle være aktuelt å innvilge en oppholdstillatelse. Klageren var dessuten ung, ugift og uten barn. Situasjonen i Russland hadde også endret seg betydelig siden klagerens tidligere opphold i Schengen-området. UNE mente som UDI at det ikke var tilstrekkelig sannsynlig at klageren ville returnere til hjemlandet etter at oppholdet i Norge var over. Klagen ble derfor avslått.