Last updated: 19/03/2024 19/03/2024

Sammendrag: Statsborgerskap

Klageren mistet sitt norske statsborgerskap da hun fylte 22 år fordi hun ikke hadde vært bosatt i Norge lenge nok. Søknaden om å få beholde det norske statsborgerskapet ble fremsatt for sent. UNE mente at hun var "vesentlig å bebreide" for den sene søknaden, og at det ikke var "urimelig" at statsborgerskapet gitt tapt.

Bakgrunn

Klageren ble norsk borger ved fødselen og hadde søkt om å få beholde sitt norske statsborgerskap. Dette gjorde hun mer enn 15 år etter at hun fylte 22 år. UDI avslo søknaden fordi hun hadde søkt for sent. UDI mente også at hun ikke hadde vært bosatt i Norge før hun fylte 22 år. Hun var ikke registrert som bosatt i folkeregisteret.
 
Klageren hevdet at hun hadde vært bosatt i Norge i over to år.
 

UNEs vurdering

Etter statsborgerloven § 24 mister en person sitt norske statsborgerskap ved fylte 22 år dersom han/hun ikke har vært bosatt i Norge i til sammen to år eller til sammen syv år i Norge og andre nordiske land. Etter bestemmelsens andre ledd kan en person som ellers ville tapt sitt norske statsborgerskap ved fylte 22 år, søke om å få beholde statsborgerskapet dersom han/hun har tilstrekkelig tilknytning til Norge. En slik søknad må fremsettes før klageren fyller 22 år. Statsborgerloven § 24 tredje ledd inneholder vilkår for når utlendingsmyndighetene kan behandle en søknad dersom den fremmes etter at personen har blitt 22 år.
 
UNE konkluderte med at klageren ikke hadde dokumentert at hun hadde vært bosatt i Norge i mer enn to år. Hun mistet derfor i utgangspunktet sitt norske statsborgerskap da hun fylte 22 år. 
 
UNE vurderte deretter om hun var "vesentlig å bebreide" for den sene søknaden, eller om det ville være "urimelig" at statsborgerskapet gikk tapt etter statsborgerloven § 24 tredje ledd. 
 
UNE kom frem til at klageren var "vesentlig å bebreide". Det ble lagt vekt på tiden som hadde gått siden hun fylte 22 år. I tillegg mente UNE at hun ikke hadde fått uriktig informasjon om regelverket. Det fremgår av forarbeidene til loven at rettsvillfarelse eller manglende informasjon om fristen ikke har betydning for vurderingen med mindre den uriktige oppfatningen skyldes «konkrete og beviselige opplysninger» fra norske myndigheter. Klageren hadde ikke dokumentert dette.
 
UNE mente at det ikke var "urimelig" at statsborgerskapet gikk tapt. I forarbeidene står det at vilkåret om urimelighet skal bygge på en «antagelse om at vilkårene for å beholde det norske statsborgerskapet er oppfylt». UNE pekte på at det hadde gått over 16 år siden klageren mistet det norske statsborgerskapet, og det var ikke dokumentert at hun hadde forsøkt å foreta seg noe for å beholde statsborgerskapet innen fristen. I tillegg viste UNE til at det ikke var uvanlig i saker om bibehold av statsborgerskap at klageren har familie som bor i Norge. Det kunne derfor ikke vektlegges.
 
Statsborgerskapet gikk tapt da hun fylte 22 år.

Var dette sammendraget nyttig?