Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren kom til Norge første gang i 2010. Hun ble arrestert, mistenkt for prostitusjon. Etter pågripelsen søkte hun om beskyttelse i Norge. I intervju forklarte hun at hun at hun flyktet fra hjemlandet og søkte om beskyttelse fordi en slektning ville tvinge henne til å gifte seg med en eldre mann. Hun betalte 550 000 kroner for reisen fra hjemlandet til Norge, og pengene skulle tilbakebetales ved hjelp av prostitusjon. Hun hadde jobbet som prostituert i to større norske byer, og allerede betalt tilbake 250 000 kroner.

Søknaden om beskyttelse ble endelig avslått. Både UDI og UNE mente klageren var offer for menneskehandel, men mente hun ikke ville risikere reaksjoner eller "retraffikering" ved retur til hjemlandet.

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse (refleksjonsperiode) ved et politidistrikt. Hun opplyste at hun var offer for menneskehandel. Søknaden ble avslått fordi det som hovedregel ikke innvilges refleksjonsperiode når UNE har fattet endelig vedtak om beskyttelse. UNE viste også til at klageren uansett hadde hatt lovlig opphold i forbindelse med søknaden om beskyttelse som oversteg lengden av en eventuell refleksjonsperiode. Klageren ble uttransportert til hjemlandet i 2014.

Klageren søkte i 2018 om familieinnvandring med ektefelle i Norge (referansepersonen). Hun opplyste at de hadde giftet seg i hjemlandet i 2017. I forbindelse med søknaden opplyste hun at hun møtte ektefellen første gang i Norge i 2010. De forlovet seg i 2013 og bodde sammen de seks siste månedene før hun ble uttransportert. Ektefellen besøkte henne i 2017 og de giftet seg under dette oppholdet. Han besøkte henne også året etter. Når ektefellen var i Norge hadde de daglig kontak på telefon. Referansepersonen ble invervjuet ved et lokalt politidistrikt i Norge og klageren ble intervjuet ved ambassaden i Accra.

UDI avslo søknaden fordi de mente det var mest sannsynlig at klagerens hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å få opphold i Norge. UDI viste til at klageren kommer fra et land med stort utvandringspotensiale og at hun tidligere har vist et sterkt ønske om å komme til Norge ved å prostituere seg for å betale for billetten til Europa. UDI viste også til at partene hadde gitt ulike opplysninger om hvordan de ble kjent og hvordan forholdet kom i stand. De ga også ulike opplysninger om hvordan forholdet utviklet seg før klageren ble uttransportert i 2014 og ingen av dem kunne redegjøre for hvilken kontakt de hadde fra 2014 til de inngikk ekteskap i 2017. UDI viste også til at det var mer enn 25 års aldersforskjell mellom partene og at de hadde lite kunnskap om hverandre.

UNEs vurdering

UNE var enig i UDIs avslag og vurderingene i vedtaket om at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. I tillegg la UNE vekt på at referansepersonen i motsetning til klageren hadde opplyst at de ikke bodde sammen i Norge før klageren ble uttransportert. Han forklarte at de bodde på forskjellige steder, men at klageren besøkte han blant annet for å vaske klær og at hun av og til overnattet, men at hun som regel sov hos seg selv. UNE mente det var påfallende at partene ikke bodde sammen i Norge dersom forholdet og forlovelsen var etablert med sikte på et varig samliv. UNE viste også til at selv om det i klagerens kultur ikke er uvanlig at en yngre kvinne gifter seg med en eldre mann som kan forsørge henne, tilhører partene to forskjellige generasjoner og befinner seg i ulike livsfaser. Klageren er betydelig yngre enn ektefellen og har ikke barn, mens ektefellen har barn på klagerens alder. UNE viste til at det å få barn er et forhold av sentral betydning for ekteskap i klagerens hjemland, og i parforhold generelt. Det var ikke opplysninger i saken om at partene ønsker eller har prøvd å få barn. Klageren har heller ikke vist noen refleksjon rundt tematikken og hvilke utfordringer aldersforskjellen og ulike livsfaser kan innebære. I tillegg viste UNE til at klageren ikke har jobb eller utdanning, men blir forsørget av ektefellen som sender henne 10 000 kroner eller mer hver måned. Klageren hadde også gjeld på 250 000 kroner til personen som hjalp henne å reise til Norge første gang. UNE mente ut i fra dette at det var grunn til å tro at klageren innledet forholdet med referansepersonen for å få økonomiske goder fra han. Klagerens økonomiske og sosiale forhold tilsa også at hun har et sterkt motiv for å forlate hjemlandet for en bedre fremtid i et annet land.

UNE mente etter en konkret helhetsvurdering av alle momentene i saken at klageren hovedformål med å inngå ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for oppholdstillatelse i Norge.

Når hovedformålet med å inngå ekteskapet er opphold i Norge, kan oppholdstillatelse nektes ("kan-skjønnet"). Dette beror på en konkret helshetsvurdering, og UNE må vurdere om det er forhold som tilsier at klageren, til tross for oppholdshensikten, likevel skal få en tillatelse. I forarbeidene til utlendingsloven er det gitt føringer for "kan-skjønnet", se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 9.6.2.5, side 190. Der fremgår at søknaden som hovedregel ikke skal avslås når søkere fra den fattigere del av verden "vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn [......] så lenge ekteskapet samtidig skal ha realitet. [...] I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes."

UNE kom etter en samlet vurdering til at tillatelse burde nektes. UNE mente at sakens opplysninger tilsa at ekteskapets eventuelle realitet var begrenset. UNE mente at momentene i vurderingen av om ekteskapet var et omgåelsesekteskap tilsa at omgåelsesformålet var "så fremtredende" at det var riktig med avslag, selv om ekteskapet kan ha en realitet. UNE mente også at innvandringsregulerende hensyn tilsa at tillatelse ble nektet fordi det ikke er ønskelig at ekteskap brukes som et instrument til å oppnå oppholdstillatelse.