Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren kom til Norge på visumbesøk. Under oppholdet møtte hun ved et politidistrikt og søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin samboer. UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi hun ikke fylte vilkårene for å søke fra Norge. UDI viste til at samboere som oppholder seg i Norge på Schengenvisum, ikke har adgang til å søke oppholdstillatelse etter innreisen. UDI viste også til at det ikke var dokumentert at klageren hadde kompetanse som faglært. Etter at søknaden var fremsatt, inngikk partene ekteskap i Norge.

UNEs vurdering

Loven stiller krav til fremgangsmåte ved søknader om oppholdstillatelse. Lovens utgangspunkt er at en utlending må ha fått oppholdstillatelse før innreisen til Norge. Det er mange unntak fra dette utgangspunktet, men klageren var ikke omfattet av noen av unntakene.

Kravet om at førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise, gjelder som hovedregel ikke for samboere og ektefeller. Det er imidlertid et vilkår at grunnlaget for oppholdet ikke er et Schengenvisum. Klagerens oppholdsgrunnlag i Norge var nettopp Schengenvisum.

For klagere som har kompetanse som faglært, kan det gjøres unntak fra kravet til at oppholdstillatelse skal være gitt før innreise til Norge. Klageren hadde imidlertid ikke kompetanse som faglært slik dette skal forstås i utlendingsforskriften § 6-1 første ledd. Det var fremlagt dokumentasjon på at hun hadde vært student, men det var ikke lagt frem dokumentasjon på at utdanningen var fullført.

Fordi klageren ikke hadde dokumentert formell kompetanse, vurderte UNE om hun har spesielle kvalifikasjoner etter utlendingsforskriften. Klageren må da gjennom praktisk arbeidserfaring ha fått kompetanse som tilsvarer minst en norsk fagutdanning på videregående skoles nivå. UNE mente at fremlagt arbeidsattest ikke var tilstrekkelig detaljert. Det var blant annet ikke opplysninger om klagerens stillingsprosent, arbeidsoppgaver, opplæring, ansvar og kvalifikasjoner. På bakgrunn av opplysningene i saken mente UNE at klageren ikke hadde kompetanse som faglært etter regelverket.

UNE vurderte deretter om det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde vurderes, altså om det ville være helt urimelig å ikke vurdere søknaden. UNE mente det ikke forelå sterke rimelighetsgrunner. Det å ha familie i Norge er ikke er nok. UNE tok hensyn til at klageren ville bli atskilt fra sin ektefelle, men viste til at atskillelsen ikke ville bli varig hvis hun søkte på nytt og oppfylte vilkårene.

Vilkårene for å få oppholdstillatelse for familieinnvandring ble etter dette ikke vurdert.