Last updated: 16/03/2024 16/03/2024

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi hun ikke hadde gyldig oppholdstillatelse da hun søkte om denne tillatelsen. At hun hadde lovlig opphold mens hun ventet på svar på en annen søknad, endret ikke UNEs vurdering.

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere hatt oppholdstillatelse som student i Norge. Da hun søkte om fornyet oppholdstillatelse fikk hun avslag fordi hun ikke hadde hatt tilstrekkelig fremgang i studiene.
 
Kort tid senere søkte hun om oppholdstillatelse som faglært arbeidssøker. Hun ville lete etter faglært arbeid etter fullførte studier. Vedlagt søknaden lå det blant annet kopi av klagerens pass, vitnemål, kontoutskrifter og bekreftelse på bolig.
 
UDI avslo søknaden fordi hun ikke hadde en gyldig oppholdstillatelse som student da hun søkte om oppholdstillatelse som faglært arbeidssøker.
 
Advokaten hennes klaget på vedtaket og ba om at klageren måtte få bli i landet til saken var endelig avgjort (utsatt iverksetting). Dette avslo UDI.
 
I den utfyllende klagen skrev advokaten blant annet at klageren hadde hatt tilfredsstillende progresjon i studiene. Hun hadde fått beskjed om at hun kunne oppholde seg i Norge under behandlingen av søknaden om studietillatelse, og hadde derfor fremmet søknad som faglært arbeidssøker i god tro om at hun hadde lovlig opphold på søknadstidspunktet. Videre påpekte advokaten at klageren hadde barn med tilknytning til Norge, og at dette burde tillegges vekt. Klageren hadde også nylig fått tilbud om arbeid som faglært, og hun syntes å oppfylle alle vilkårene for dette. Advokaten mente videre at UDI hadde gjort feil i studiesaken, og påpekte at klageren hadde sendt inn en klage uten at denne var tatt til behandling. Klageren hadde dermed krav på utsatt iverksetting og hadde lovlig opphold i Norge da hun sendte søknaden om opphold som faglært arbeidssøker. Advokaten opplyste også at klageren hadde blitt utsatt for mishandling av sin ektefelle som også hadde bodd i Norge. Han hadde nå reist tilbake til hjemlandet. Det måtte derfor vurderes om det var i strid med utlendingsloven § 73 å returnere klageren til hjemlandet.
 
UDI endret ikke sin vurdering, og oversendte klagen til UNE for behandling.
 
I etterkant søkte klageren om oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker. Senere søkte hun også om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Disse sakene var fortsatt til behandling hos UDI da UNE fattet vedtak i saken om tillatelse som faglært arbeidssøker.
 

UNEs vurdering

UNE viste til at nyutdannede og forskere kan søke om oppholdstillatelse for å søke arbeid i Norge. Klageren må på søknadstidspunktet være faglært og ha gyldig oppholdstillatelse som student, forsker eller faglært arbeidstaker som driver med forskning. Se utlendingsforskriften §§ 6-19, 6-20 og 6-1.
 
Klageren hadde hatt oppholdstillatelse som student før hun søkte om tillatelse som faglært arbeidssøker, men denne var utløpt på søknadstidspunktet. Vilkåret var derfor ikke oppfylt. UNE påpekte at vilkåret var en gyldig oppholdstillatelse, og at det derfor ikke hadde betydning at klageren hadde en annen søknad til behandling og dermed lovlig opphold på søknadstidspunktet.
 
I vurderingen av sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til Norge, så UNE hen til at hun de siste årene hadde hatt opphold som student. Dette var likevel midlertidige oppholdstillatelser som forutsatte at klageren skulle returnere til hjemlandet. Hun hadde også oppholdt seg i Norge mens hun ventet på avgjørelse i sin utlendingssak. Dette var ikke oppholdstid som UNE kunne legge vekt på. Hun hadde dessuten kommet til Norge som voksen, og hadde dermed sterkere tilknytning til hjemlandet.
 
UNE ga heller ikke klageren oppholdstillatelse på grunnlag av vurderingen av hensynet til barnets beste. UNE hadde samme dag avslått barnets søknad om midlertidig oppholdstillatelse for familieinnvandring med klageren. Han hadde derfor ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE la derfor til grunn at familien kunne returnere samlet til hjemlandet, dersom de ikke ble innvilget tillatelse i en av de andre sakene som forvaltningen hadde til behandling.
 
UNE mente videre at klageren ikke var vernet mot retur til hjemlandet som følge av den generelle sikkerhetssituasjonen der. Når det gjaldt hennes individuelle situasjon, viste UNE til at hun hadde en asylsøknad til behandling i UDI. Hensynet til klagerens rettsikkerhet, kontradiksjon og en reell toinstansbehandling tilsa at vurderingen av hennes vern mot retur måtte foretas av UDI som førsteinstans i forbindelse med behandlingen av asylsøknaden. UNE påpekte også at klageren hadde lovlig opphold i Norge mens hun ventet på svar fra UDI.

Var dette sammendraget nyttig?