Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. I etterkant av avslaget hadde han søkt om familieinnvandring med samboeren. Denne søknaden ble avslått på formelt grunnlag, da slike søknader i utgangspunktet må fremsettes fra hjemlandet.

 

Etter Talibans maktovertakelse ba klagerens fullmektig UNE om å vurdere søknaden om beskyttelse på nytt. Fullmektigen viste til at klageren var hazara, en gruppe som historisk sett har blitt utsatt for systematiske overgrep av Taliban og andre ytterliggående grupper. I tillegg var den generelle sikkerhetssituasjonen forverret. UNE innvilget utsatt iverksetting, slik at klageren fikk bli i Norge til saken var avgjort.

 

UNE ble gjort kjent med at klageren hadde fått et barn. UNE ba da om mer informasjon om barnets situasjon. Samboeren/ektefellen forklarte i et brev at klageren og barnet hadde en tett relasjon. UNE mottok også en bekreftelse fra familiens helsesykepleier på helsestasjonen, som oppga at klageren var barnets primæromsorgsperson siden moren forsørget familien og arbeidet mye. Senere fikk UNE informasjon om at paret ventet sitt andre barn.

 

I et tillegg til omgjøringsanmodningen skrev klagerens fullmektig at klageren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i form av diskriminering av hazaraer. Klageren var fremmedgjort fordi han hadde bodd utenfor Afghanistan mesteparten av sitt liv. Han kjente ikke normene i landet, og kunne dermed bli oppfattet som en politisk motstander av Taliban.

 

Senere ba klagerens fullmektig om at også vedtaket om familieinnvandring måtte omgjøres, slik at klageren skulle få søke om familieinnvandring fra Norge og bli her mens søknaden ble behandlet.

 

UNE behandlet klagerens saker samtidig.

 

UNE viste til at hazarabefolkningen historisk sett har vært en sårbar gruppe. Under republikken fra 2001-2021 ble deres situasjon forbedret. Daesh/IS hadde siden 2016 gjennomført flere angrep rettet mot hazaraer og sjiamuslimer, og hadde fortsatt med dette under Talibans styre. Taliban hadde i liten grad inkludert etniske og religiøse minoriteter i styringsapparatet, men de hadde ingen kjent agenda mot verken hazaraer, sjiamuslimer eller andre minoriteter. UNE mente at det ikke var holdepunkter for å si at hazaraminoriteten på generelt grunnlag i dagens situasjon var forfulgt eller utsatt for alvorlige overgrep som følge av sin etnisitet. UNE viste til landinformasjon om situasjonen etter Talibans maktovertakelse. Det var heller ingen individuelle opplysninger i saken som tilsa at klageren ville være spesielt utsatt i Afghanistan på bakgrunn av at han er hazara.

 

Når det gjaldt anførselen om at klageren er fremmedgjort, viste UNE blant annet til at det hadde vært stor migrasjon både ut og inn av Afghanistan siden 1970-tallet. Sett hen til det store antallet hjemvendte afghanere, også fra vestlige land, var det ikke grunnlag for å si at afghanere som hadde langvarige opphold utenfor Afghanistan, generelt stod i en reell fare for å bli utsatt for alvorlige overgrep bare på grunn av sitt utenlandsopphold. UNE mente at det ikke var særskilte forhold ved klageren som tilsa at han var i en mer utsatt posisjon enn andre afghanere som hadde vokst opp i Iran og/eller hadde vært i Vesten.

 

I den grad det kunne gi negativ oppmerksomhet fra afghanske de facto myndigheter, eller fra befolkningen generelt, var det hvis man framstod vestliggjort på en slik måte at det virket religiøst eller kulturelt støtende. Klageren framstod ikke som en person som ville tiltrekke seg slik negativ oppmerksomhet. Han hadde vokst opp i en afghansk familie i et område preget av en afghansk befolkning, og hadde også valgt å gifte seg med en afghansk kvinne.

 

UNE mente dermed at klageren ikke hadde behov for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a, og gikk videre til å vurdere beskyttelse etter bokstav b.

 

Angående den generelle sikkerhetssituasjonen viste UNE til at det var UNEs klare, årelange vurdering og praksis fram til sommeren 2021 at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke noe sted i Afghanistan var av et slikt alvor og omfang at det ga grunnlag for beskyttelse. Da Taliban gikk inn i Kabul og tok de facto regjeringsmakt, opphørte samtidig den væpnede konflikten i landet. All landinformasjon fra Afghanistan viste at det etter dette hadde vært en klar nedgang i antall konfliktrelaterte voldshendelser og antall sivile som blir tilfeldige ofre for slike hendelser. Det var heller ikke noe som tilsa at det generelle voldsnivået og konfliktnivået ville øke betydelig i tiden framover, på en måte som ville få alvorlige følger for sivilbefolkningen. Derfor mente UNE at det ikke forelå et generelt beskyttelsesbehov for alle afghanere på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i landet.

 

Siden klageren ikke fikk beskyttelse, vurderte UNE om han kunne få opphold som følge av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE viste til at den generelle humanitære situasjonen i Afghanistan har vært vanskelig gjennom svært mange år, men at den i kjølvannet av Talibans maktovertakelse hadde blitt forverret. De vanskelige humanitære forholdene i Afghanistan gjorde det generelt utfordrende å skulle etablere seg i landet, men dette innebar ikke at retur ville være utilrådelig for alle afghanere i klagerens situasjon. Spørsmålet var hvor sårbar den enkelte var. UNE mente at klageren ikke fremstod som en særskilt sårbar person. Han var en arbeidsfør, frisk mann med kjennskap til afghansk kultur og språk. Han hadde både utdannelse og arbeidserfaring.

 

UNE vurderte også barnets beste. UNE tok utgangspunkt i at det er til barnets beste å bo med begge sine foreldre. UNE la til grunn at klageren hadde bodd sammen med barnet siden fødselen. Barnet var friskt og hadde normal utvikling. Hun gikk ikke i barnehage, og klageren hadde den daglige omsorgen for henne mens moren var på jobb. Det var ingen opplysninger som tilsa at mor ikke var en god omsorgsperson. UNE la til grunn at det var til barnets beste at klageren fikk oppholdstillatelse i Norge. Dette var likevel ikke avgjørende. UNE viste til at de innvandringsregulerende hensynene i saken talte mot en tillatelse. Klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i mange år. Han hadde forsvunnet fra mottaket og ikke oppgitt en ny adresse, og hadde dermed unndratt seg iverksetting av vedtaket. Klageren hadde etablert familie på usikkert grunnlag, mens han oppholdt seg ulovlig i landet. UNE mente det var åpenbart at han hadde kommet til Norge for å etablere familie, og ikke fordi han hadde et beskyttelsesbehov. Det var dermed familieinnvandring som var det riktige sporet for å søke opphold i Norge. UNE påpekte at klageren nå på  nytt ville få denne muligheten, og dermed ville barnet inntil videre få fortsette å bo sammen med begge foreldrene.

 

I vedtaket viste UNE til at UNE samtidig hadde behandlet omgjøringsanmodningen i saken om familieinnvandring. Her omgjorde UNE sitt tidligere avslag på formelt grunnlag. Saken ble sendt tilbake til UDI, slik at søknaden om familieinnvandring kunne realitetsbehandles mens klageren befant seg i Norge.