Last updated: 16/03/2024 16/03/2024

Sammendrag: Dublin

Klageren fikk ikke søknaden om beskyttelse behandlet i Norge, fordi Frankrike var ansvarlig for asylsaken hans.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. UDI avslo søknaden fordi klageren kunne kreves mottatt av Frankrike etter Dublin III-forordningen.
 
Advokaten hans klaget på avgjørelsen og ba om utsatt iverksetting slik at han kunne få bli i Norge til klagen var ferdigbehandlet.
 
UDI ga ikke utsatt iverksetting og sendte klagen til UNE. I oversendelsen skrev UDI blant annet at Frankrike hadde akseptert å ta imot klageren, og viste til at hans asylsøknad allerede var blitt behandlet der. Hvis han hadde nye opplysninger om sin sak, måtte han gi disse til franske myndigheter. UDI la til grunn at klageren hadde fått og ville få en individuell behandling av sin søknad i Frankrike, i tråd med samme konvensjoner og traktater som Norge var bundet av. UDI påpekte også at helsemessige forhold som hovedregel ikke var grunn til unntak fra Dublin-forordningen, og forutsatte at klageren ville få nødvendig helsehjelp i Frankrike.
 
Klageren ble uttransportert til Frankrike.
 

UNEs vurdering

UNE viste til at Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land, som har underskrevet Dublin III-forordningen, er ansvarlig for å behandle søknaden.  Et annet land kan blant annet være ansvarlig hvis en søknad om beskyttelse er levert i landet, hvis landet har utstedt visum til asylsøkeren, eller hvis asylsøkeren er registrert med ulovlig grensepassering.
 
UNE påpekte at Frankrike hadde akseptert at klageren ble tatt tilbake. Dublin III-forordningen pålegger den medlemsstat hvor asylsøkeren første gang fremmet asylsøknad om å realitetsbehandle søknaden. Norge var derfor ikke ansvarlig for klagerens asylsøknad. At klageren ønsket å få søknaden behandlet i Norge, ble ikke lagt vekt på av UNE.
 
Klageren hadde ingen tilknytning til Norge som tilsa at søknaden likevel skulle behandles her. Det var heller ikke særlige grunner til å gjøre unntak i klagerens sak.
 
Klageren var heller ikke vernet mot retur til Frankrike. UNE påpekte at Frankrike var bundet av prinsippet om non-refoulement, og la til grunn at de ville foreta en forsvarlig behandling av klagerens søknad om beskyttelse.
 

Var dette sammendraget nyttig?