Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle i 2003. Oppholdstillatelsen ble senere fornyet flere ganger. Han ble norsk statsborger i 2007.

Klageren og ektefellen tok ut separasjon i 2008 og ble skilt i 2009.

I 2011 søkte klagerens nye ektefelle om oppholdstillatelse i familieinnvandring med klageren. Det ble da gjennomført et intervju med klageren, der han opplyste at han og den tidligere ektefellen hadde flyttet fra hverandre allerede i 2007. Klageren opplyste i søknaden at han hadde giftet seg med sin nåværende ektefelle i deres hjemland i 2010.

I 2015 forhåndsvarslet UDI klageren om at de vurderte å tilbakekalle hans norske statsborgerskap og at det kunne være aktuelt å utvise ham. UDI kalte tilbake statsborgerskapet i 2016, fordi de mente at klagerens første ekteskap var et omgåelsesekteskap. UDI vedtok også å utvise klageren med varig innreiseforbud.

I UNE ble saken behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte.

UNEs vurdering

Nemnda vurderte først om grunnvilkårene for å tilbakekalle klagerens norske statsborgerskap var oppfylt. Et statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. For å få familieinnvandring på grunnlag av ekteskap, må ekteskapet være gyldig og ektefellene må bo sammen. Oppholdstillatelse kan nektes dersom det er mest sannsynlig at hovedformålet med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for søkeren. Et slikt ekteskap kalles et "omgåelsesekteskap".

Nemnda mente at det var usikkert om ekteskapet med den tidligere ektefellen overhodet hadde hatt noen realitet. Under enhver omstendighet var det mest sannsynlig at klageren allerede var gift med sin nåværende ektefelle da han søkte om familieinnvandring med den første ektefellen i 2003. Ifølge nemnda var det en rekke momenter som talte for dette.

I søknaden om familieinnvandring for klagerens nye ektefelle var det lagt frem bryllupsbilder. Bryllupet med den nåværende ektefellen hadde angivelig funnet sted i 2010. Det var imidlertid åpenbart ut fra bildene at de var tatt flere år før, noe som ble særlig tydelig når man sammenlignet med andre bilder av partene fra henholdsvis 2003 og 2010. I tillegg var den første ektefellen 12 år eldre enn klageren, og skilt og barnløs, noe som var atypisk for ekteskap i den kulturen klageren hadde opprinnelse i. Nemnda mente det var lite troverdig at klageren ville ha aksepterte dette, dersom det hadde vært snakk om et reelt ekteskap. Klageren og den nåværende ektefellen hadde også forklart seg forskjellig på vesentlige punkter, blant annet om hvem som var til stede i bryllupet.

Klageren hadde heller ikke lagt frem bilder fra bryllupet med den første ektefellen, og forklart at det var den første ektefellen som hadde disse bildene. En gjennomgang av klagerens og den første ektefellens tidligere saker, viste at imidlertid ingen av dem noensinne hadde lagt frem bilder fra bryllupet. Klageren gjorde heller ikke noe forsøk på å spore dem opp, noe nemnda mente ville vært nærliggende å gjøre siden nemnda hadde bedt klageren om å legge frem disse bildene. Dette tydet etter nemndas mening på at det aldri hadde eksistert bilder fra bryllupet.

Det var også påfallende at klageren søkte om separasjon fra den tidligere ektefellen året etter at han ble norsk statsborger, og at hun på sin side omadresserte posten sin minst én måned før hun angivelig flyttet ut av hennes og klagerens felles bolig. Nemnda mente dessuten at det ikke var troverdig at klageren ikke hadde hatt kjennskap til at hun flyttet tilbake til den adressen hun hadde bodd på med sin tidligere ektefelle etter separasjonen. Det var dessuten påfallende at barnet til klagerens nåværende ektefelle ikke hadde avlagt DNA-test. En slik test kunne ha avkreftet at det var klagerens barn. Klageren og ektefellen hadde også forklart seg ulikt om klagerens kontakt med barnet.

Nemnda mente derfor at det var klar sannsynlighetsovervekt for at klageren var eller hadde vært gift med sin nåværende ektefelle da han søkte om familieinnvandring med den første ektefellen i 2003. Det første ekteskapet var etter nemndas syn et rent "proformaekteskap" eller i hvert fall et omgåelsesekteskap. Nemnda mente at klagerens hovedformål med ekteskapet var å få opphold i Norge, og etter hvert også oppholdstillatelse for den nåværende ektefellen og hennes barn.

Nemnda vurderte deretter om det var uforholdsmessig å tilbakekalle klagerens norske statsborgerskap. Det vil si om det var et rimelig forhold mellom klagerens uriktige opplysninger og den byrden han eller hans nærmeste ble påført ved at han mistet sitt norske statsborgerskap.

Forholdets alvor talte etter nemndas mening klart for tilbakekall. At klageren hadde gitt uriktige opplysninger var helt avgjørende for at han fikk oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap. Han hadde heller ikke bidratt til å avklare saken, men i stedet fastholdt at det nåværende ekteskapet ble inngått først i 2010.

Nemnda så deretter på klagerens tilknytning til Norge. Deltakelse i arbeidslivet, norskkunnskaper og utdanning kan være indikatorer på at en person har sterk tilknytning til Norge og er godt integrert. Botid i Norge vurderes konkret i den enkelte sak, men lang botid alene er ikke tilstrekkelig til å gjøre tilbakekall uforholdsmessig. Klagerens tilknytning til hjemlandet vil også kunne ha betydning, for eksempel der klageren har oppholdt seg i hjemlandet i lange perioder.

Klageren hadde bodd i Norge i nærmere 20 år og vært norsk statsborger i 15. Han var i midten av 20-årene da han kom til Norge. Han hadde ikke gjennomført utdanning, men hadde vært i arbeid i hele perioden og han eide en leilighet. Hans venner i Norge hadde hovedsakelig bakgrunn fra hjemlandet og et naboland. Han var ikke organisert i noen aktiviteter eller organisasjoner og behersket dessuten bare norsk i begrenset grad. Når det gjaldt klagerens tilknytning til hjemlandet, viste nemnda til at han hadde hatt hele oppveksten og flere år i voksen alder der. Hans nåværende ektefelle var også bosatt der, i tillegg til hele hans øvrige familie. Klageren hadde også reist jevnlig til hjemlandet etter at han kom til Norge.

Et annet moment var om klageren ville bli statsløs ved at det norske statsborgerskapet ble tilbakekalt og hvilke følger dette ville få for ham. Det er ikke i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å tilbakekalle et statsborgerskap som er ervervet på uriktig grunnlag, selv om personen da blir statsløs. Det vil likevel kunne være uforholdsmessig å tilbakekalle et statsborgerskap dersom personen blir statsløs i lang tid. Myndighetene i klagerens hjemland aksepterer ikke dobbelt statsborgerskap. Klageren mistet derfor sitt hjemlands statsborgerskap da han fikk det norske. Han hadde hatt mulighet til å søke om å bli registrert som "Overseas citizen", noe som ville ha forenklet prosessen med å få tilbake hjemlandets statsborgerskap. Klageren hadde imidlertid ikke benyttet seg av denne muligheten. Han ville derfor måtte vente i nærmere syv år før han kunne søke om å få tilbake hjemlandets statsborgerskap. Nemnda anså ikke dette som statsløshet i «lang tid» slik dette var forstått i statsborgerlovens forarbeider.

Nemnda kom derfor etter en samlet vurdering til at det ikke var uforholdsmessig å tilbakekalle klagerens statsborgerskap. Nemnda mente at klagerens handlinger var svært alvorlige, og han så ikke ut til å være spesielt godt integrert i Norge, til tross for lang opppholdstid, arbeid og leilighet. At saksbehandlingstiden hadde vært svært lang – til sammen rundt åtte år, kunne ikke veie opp for de alvorlige forholdene i saken, nemlig det at han hadde gitt og opprettholdt uriktige opplysninger overfor norske myndigheter og fått oppholdstillatelse og senere statsborgerskap basert på dette.

Nemnda vurderte deretter om klageren skulle få en ny oppholdstillatelse i Norge. I denne vurderingen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall.

Nemndas flertall kom til at klageren skulle få ny oppholdstillatelse. De la vekt på at han hadde lang oppholdstid i Norge, og han hadde vært i arbeid i hele perioden og at han til en viss grad var integrert i det norske samfunnet. Flertallet la likevel særlig vekt på at saksbehandlingstiden hadde vært svært lang – fra norske myndigheter fattet mistanke om at klagerens tidligere ekteskap var et omgåelsesekteskap til UDI fattet sitt andre vedtak om tilbakekall, gikk det omtrent åtte år. Etter dette gikk det omtrent ett og et halvt år før saken ble sendt til UNE for klagebehandling og ni måneder før UNE behandlet saken. Tre av disse årene skyldtes at saken var stilt i bero, og var derfor utenfor utlendingsmyndighetenes kontroll. Flertallet anså at klageren hadde hatt grunn til å føle usikkerhet rundt sin situasjon i Norge, og mente at dette, sammenholdt med hans relativt lange oppholdstid utgjorde sterke menneskelige hensyn.

Nemndas mindretall mente på den annen side at det ikke var grunnlag for å gi klageren ny oppholdstillatelse. Mindretallet la vekt på at klagerens tillatelse ble gitt på et bevisst uriktige grunnlag og at dette var et svært alvorlig forhold. Til tross for lang oppholdstid og arbeid hadde han bare i begrenset grad tilknytning til landet, siden han ikke hadde nære familiemedlemmer her, og han var bare i begrenset grad integrert i det norske samfunnet. Mindretallet mente at den lange saksbehandlingstiden var svært uheldig og utvilsomt hadde vært en påkjenning for klageren, men viste til at klageren i hele denne perioden hadde beholdt sitt norske statsborgerskap og de rettighetene som er knyttet til det og at det var klageren selv som var ansvarlig for å ha utløst denne usikkerheten ved å gi uriktige opplysninger til norske myndigheter. Mindretallet mente også at det var tunge innvandringsregulerende hensyn som talte mot å gi en oppholdstillatelse i saken.

Nemnda flertall hadde kommet til at det var sterke menneskelige hensyn i saken, og nemnda mente at det lå i dette at det også ville være uforholdsmessig å utvise klageren. Nemnda vurderte derfor om klageren skulle ilegges tilleggstid i stedet for utvisning. Det vil si om klageren skulle ilegges en tilleggstid på tre år før en søknad om permanent oppholdstillatelse kan innvilges. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor utlendingen har brutt bestemmelser i utlendingsloven, men hvor hen ikke blir utvist og det heller ikke er aktuelt med noen annen forvaltningsreaksjon. Grunnvilkårene for å ilegge tilleggstid er det samme som for utvisning. Nemnda mente at dette var oppfylt i klagerens sak, ved at klageren «forsettlig eller grovt uaktsom har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger».

Etter en helhetsvurdering kom nemnda til at det var grunnlag for å ilegge en tilleggstid på tre år i saken, og viste til alvorligheten i klagerens handlinger.

Konklusjon

Klagerens norske statsborgerskap ble tilbakekalt. Han fikk ny oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Han ble også ilagt en tilleggstid på tre år før permanent oppholdstillatelse kunne gis.