Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Han fortalte at han var fra Somalia. UDI avslo søknaden om beskyttelse, men innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Tillatelsen ble fornyet flere ganger.

 

Senere gjorde politiet søk på Facebook, og funnene tydet på at klageren hadde tilknytning til Djibouti. Han ble derfor kalt inn til en samtale, hvor han blant annet forklarte seg om det oppgitte hjemstedet, familien, språkkunnskaper og funnene på Facebook.

 

UDI forhåndsvarslet om at de vurderte å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelser og inndra utlendingspasset hans. UDI mente han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og asylgrunnlag da han søkte om beskyttelse. Klageren besvarte ikke forhåndsvarselet, og UDI fattet senere vedtak om tilbakekall.

 

Klagerens advokat påpekte blant annet at tilbakekallet bygget på et intervju som ble gjort mens klageren var ruspåvirket. Det var store mengder dokumenter i saken, og klageren hadde bare krav på tre timer advokatbistand. Prosessen utgjorde derfor et brudd på artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), retten til en rettferdig rettergang. Advokaten understreket videre at klageren hadde bodd i Norge svært lenge og trengte behandling for rusmisbruket. Uavhengig av om han var fra Somalia eller Djibouti, betydde rusproblemene at han risikerte straffeforfølgelse ved retur. UDI hadde ikke vurdert de menneskelige hensynene i saken, og tilbakekallet var uforholdsmessig.

 

UDI endret ikke sin vurdering, og sendte saken til UNE for klagebehandling. Samtidig fattet UDI vedtak om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Utvisningen bygget på de samme forholdene som tilbakekallet.

 

Utvisningen ble også påklaget. UDI endret ikke sin vurdering og sendte saken til UNE. I forbindelse med klagebehandlingen innhentet UNE helseinformasjon.

 

UNE behandlet sakene samlet. Spørsmålet om tilbakekall og utvisning ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet, mens spørsmålet om klageren skulle gis en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, ble behandlet i et nemndmøte.

 

Oppholdstillatelser kan tilbakekalles dersom en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Tillatelser kan også tilbakekalles der det ellers følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Dette står i utlendingsloven § 63.

 

UNE var enig med UDI i at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren hadde søkt om og fått oppholdstillatelser i Norge etter å ha oppgitt uriktig identitet og asylgrunnlag. Det var mest sannsynlig at han var fra Djibouti og fortsatt hadde statsborgerskap der. UNE viste blant annet til at han i intervjuet med politiet hadde oppgitt at familien var i Djibouti, at han snakket fransk, samt til funnene som var gjort på Facebook. I tillegg viste nemnda til opplysningene fra et søsken, som hadde søkt beskyttelse i Norge. UNE mente det ikke var troverdig at klageren skulle ha lært fransk etter at han kom til Norge. UNE la heller ikke til grunn at familien hadde fått djiboutisk statsborgerskap etter at de flyttet til Djibouti, altså etter at klageren kom til Norge.

 

UNE mente at klageren hadde fått oppholdstillatelse i Norge basert på uriktige opplysninger, og viste til at utgangspunktet var at slike feil medførte at vedtaket var ugyldig.

 

Utlendingsloven sier at tilbakekall kan skje hvis vilkårene er til stede. UNE mente at adgangen til tilbakekall skulle benyttes her. De uriktige opplysningene var alvorlige blant annet fordi de gjorde det vanskelig for utlendingsmyndighetene å vurdere saken på korrekt måte. I tillegg ble det vanskelig for norske myndigheter å kontrollere hvem som oppholder seg i Norge, samt ha en regulert og kontrollert innvandring. I tillegg er det straffbart å gi uriktige opplysninger. I saker hvor det er gitt uriktige opplysninger om identitet og asylgrunnlag, dreier det seg i tillegg om misbruk av asylinstituttet. UNE mente denne saken var så alvorlig at klagerens tillatelser burde tilbakekalles.

 

UNE så hen til advokatens påstand om brudd på EMK artikkel 6, men mente det ikke var holdepunkter for en slik konklusjon. UNE kommenterte også at utlendingsloven § 63 ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering.

 

 

Nemnda konstaterte at klageren hadde hatt utfordringer med rus og psykisk helse i en årrekke. Han hadde fått LAR-behandling i lengre perioder. Han hadde imidlertid ikke klart å holde seg rusfri gjennom behandlingen. Basert på opplysningene fra rådgivende psykiater, mente nemnda at klagerens rusmisbruk sannsynligvis ville fortsette i hjemlandet dersom han fikk tilgang til heroin. Hadde han ikke slik tilgang, ville en utsendelse i realiteten føre til en tvangsavrusning, med de symptomene en abstinensreaksjon ville gi.

 

Nemnda la til grunn at klagerens hjemland var Djibouti. Ved retur ville tilbudet knyttet til rusrelatert helseproblematikk være svært mangefult, dersom han i det hele tatt fikk tilgang til det. Samtidig ville klagerens legemidler være tilgjengelige i landet, og han hadde nær familie der.

 

Nemnda bemerket videre at klageren hadde oppholdt seg i Norge i over to tiår, noe som tilsa en solid tilknytning til samfunnet her. Han hadde imidlertid ikke fullført noen utdannelse og hatt liten tilknytning til arbeidslivet. Dessuten hadde han flere ganger blitt dømt for volds- og rusrelatert virksomhet. Til tross for flere forsøk hadde han heller ikke greid å gjennomføre noen form for rehabilitering. I tillegg påpekte nemnda at klageren høyst sannsynlig ikke ville fått noen oppholdstillatelse i Norge dersom myndighetene hadde vært kjent med hans faktiske bakgrunn da han kom til landet. Praksis tilsa at tilknytningen gjennom disse årene derfor måtte tillegges liten vekt.

 

I konklusjonen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, nemndleder og ett av nemndmedlemmene, mente at en ny oppholdstillatelse ikke burde gis. De viste blant annet til at selv om klageren kom til Norge som ung og hadde vært her lenge, hadde han levd et ustabilt liv og ikke opparbeidet seg en konkret tilknytning til samfunnet. Flertallet mente han ikke kunne sies å være integrert i Norge. Flertallet påpekte også at han hadde gjort seg skyldig i en rekke straffbare forhold og ikke hadde nyttiggjort seg av de mange behandlingstilbudene han hadde fått. Derfor kunne behandlingstilbudet i Norge vanskelig tillegges avgjørende vekt. Dessuten vil det være svært mange saker der det norske helsevesenet anses som betydelig bedre enn helsevesenet i returlandet. Klagerens rusrelaterte kriminalitet var også et innvandringsregulerende hensyn som med tyngde talte mot å gi klageren en videre oppholdstillatelse. Han hadde heller ikke bidratt til å avklare egen identitet.

 

Mindretallet viste blant annet til at klageren hadde bodd lengre i Norge enn hjemlandet. Han hadde utviklet ruslidelsen her, og det var ikke urimelig at det norske samfunnet måtte gi ham den behandlingen og støtten han var avhengig av. Mindretallet mente det var sannsynlig at han ville gå til grunne ved retur til hjemlandet. Det fantes ikke et tilgjengelig behandlingstilbud der, og det var svært usikkert om nettverket i hjemlandet kunne ivareta hans behov.

 

En utvisning krever at det er grunnlag for utvisningen, at utvisningen ikke er uforholdsmessig, og at klageren ikke har behov for beskyttelse, se utlendingsloven §§ 66-68, 70 og 73. En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når han forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven.

 

UNE påpekte at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. De grunnleggende vilkårene for utvisning var derfor oppfylt. Han hadde dessuten blitt domfelt og bøtelagt for en rekke forhold og fortsatt å begå ny kriminalitet selv om UDI flere ganger hadde varslet om at de vurderte å utvise ham.

 

UNE mente videre at klagerens uriktige opplysninger overfor norske myndigheter var alvorlige overtredelser av utlendingsloven. Signaleffekten overfor andre utlendinger og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen talte for utvisning. Det gjorde også klagerens gjentatte kriminelle handlinger. Tilknytningen til Norge var utelukkende etablert under opphold på uriktige premisser. Han hadde bare i liten grad noen reell tilknytning til det norske samfunnet. Han hadde heller ingen familiemessig tilknytning som talte mot en utvisning. Samlet sett mente UNE at en utvisning ikke var uforholdsmessig. Et varig innreiseforbud ville heller ikke være uforholdsmessig, og adgangen til å utvise burde benyttes.

 

UNE opprettholdt også UDIs vedtak om å registrere klageren i Schengen informasjonssystem (SIS).