Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren og datteren hadde søkt beskyttelse i Norge for flere år tilbake. Klageren forklarte da at hennes ektefelle var død, og at hun fryktet svigerfamilien. Klageren oppga at hun var afghaner, men hadde bodd i Iran i flere år. Svigerfamilien ville tvinge henne til å reise tilbake til Afghanistan, og hun fryktet at de ville tvinge henne til å gifte seg med en av svogerne. Klageren hadde derfor reist til Europa sammen med noen naboer.

 

UNE trodde ikke på klagerens forklaring og avslo søknaden. UNE mente også det var tvil om klagerens identitet, herunder nettverk og statsborgerskap. Flere ganger ba klageren UNE om å endre sin avgjørelse.

 

Etter Talibans maktovertakelse i Afghanistan ba klagerens advokat UNE om å vurdere saken på nytt. I tillegg til situasjonen i Afghanistan, viste advokaten til at klagerens datter nå måtte regnes som lengeværende. Klageren leverte inn kopi av flere ID-dokumenter fra familiemedlemmer, og dessuten en original afghansk tazkera (nasjonalt ID-kort). Tazkeraen ble undersøkt av Nasjonalt ID-senter (NID), som konkluderte med at det ikke var dokumentteknisk grunnlag for å anta at dokumentet er falskt. De kunne ikke ta stilling til om dokumentet var utstedt uautorisert eller på feilaktig grunnlag.

 

UNE besluttet å behandle saken i nemndmøte.

 

Klageren møtte i nemnda og forklarte seg om sin bakgrunn, livshistorie og familie. Landrådgiver fra Landinfo møtte også i nemnda og redegjorde for situasjonen i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse og hvordan forholdene hadde endret seg for afghanske kvinner og jenter.

 

Nemnda mente at klageren gjennomgående hadde forklart seg lite troverdig om bakgrunn, familie og nettverk og om det opprinnelig anførte beskyttelsesbehovet. Hun hadde på ulike tidspunkter oppgitt ulike navn på nære familiemedlemmer, og navnene hun nå fastholdt som riktige, stemte ikke med treff i Amayesh-registeret (registeret over afghanske flyktninger i Iran). Videre hadde klageren liten kjennskap til storfamilien, noe som var uvanlig i en afghansk kontekst. Hun hadde dessuten ikke forklart seg troverdig om hvordan hun hadde skaffet seg tazkera. Samlet sett mente nemnda at klageren hadde skapt uklarhet omkring sin identitet, og at hun ikke hadde bidratt tilstrekkelig til identitetsavklaring slik loven krever av asylsøkere. Nemnda la til grunn at klageren og datteren var afghanske statsborgere, som hadde bodd i Iran.

 

Nemnda vurderte så situasjonen i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse. Nemnda mente på bakgrunn av landinformasjonen at situasjonen for kvinner hadde blitt vesentlig forverret på alle livsområder etter Talibans maktovertakelse. Samlet sett mente nemnda at begrensningene og påbudene jenter og kvinner i Afghanistan var tvunget til å leve med under Taliban, nå var så alvorlige og omfattende at de etter en kumulativ vurdering måtte anses å utgjøre forfølgelse i flyktningkonvensjonens og utlendingslovens forstand. Nemnda viste til at vurderingen var i tråd med nyere asylpraksis i sammenliknbare land som Sverige, Danmark og Finland, og anbefalingene fra EUAA og UNHCR.

 

Nemnda mente etter dette at klageren og datteren risikerte forfølgelse, se utlendingsloven § 29. Risikoen for forfølgelse hadde årsakssammenheng med konvensjonsgrunnen "medlemskap i en bestemt sosial gruppe", nærmere bestemt gruppen "jenter og kvinner fra Afghanistan". Det var ikke individuelle forhold ved klagerne eller ved deres situasjon som gjorde at de ville være mindre utsatt for forfølgelse enn jenter og kvinner flest i dagens Afghanistan. Risikoen for forfølgelse var reell, og nemnda mente at klagernes frykt for forfølgelse var velbegrunnet. Klagerne fikk derfor oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

 

Oppholdstillatelsen ble begrenset av hensyn til fortsatt identitetskontroll. Tillatelsen ble derfor gitt for ett år, og nemnda skrev at klageren måtte avklare spørsmålene omkring sin identitet for å få begrensningen opphevet.