Sammendrag: Familie

Klageren søkte først om visum for å besøke ektefellen (referansepersonen) som var bosatt i Norge. Vedlagt var en vigselsattest, hvor det stod at de hadde giftet seg noen år tidligere. Den norske ambassaden i Abu Dhabi avslo søknaden.

 

Deretter søkte klageren om midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen. I spørreskjemaet som lå ved søknaden, fortalte klageren at ekteskapet var arrangert, og at paret ble kjent etter at de forlovet seg. De møttes fysisk første gang etter bryllupet. Hun kunne ikke si nei til å gifte seg. Hun fortalte at hun var fornøyd med ekteskapet og at de ofte hadde kontakt via mobiltelefon. Nå ventet de barn sammen.

 

UDI avslo søknaden fordi kravet til at begge parter må være over 24 år ikke var oppfylt, og det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig.

 

I klagen skrev klagerens fullmektig at ekteskapet var frivillig. De hadde hyppig kontakt via Whatsapp, og møttes når referansepersonen fikk reist til Pakistan på besøk. De hadde nå fått et barn sammen. Avslaget var i strid med artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), og dessuten med Barnekonvensjonens artikkel 3. Fullmektigen mente dessuten at avslaget var diskriminerende og stigmatiserende. Vedlagt klagen var bilder fra bryllupet. UDI endret ikke sin vurdering og sendte klagen til UNE for klagebehandling.

 

UNE mottok senere brev fra fullmektigen, som påpekte at det hadde gått over ett og et halv år siden saken ble påklaget. Den lange ventetiden var en stor belastning for klageren, barnet og ektefellen.

 

UNE viste til at ektefeller har rett til oppholdstillatelse i Norge på bestemte vilkår. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Et av vilkårene er at både klageren og referansepersonen må ha fylt 24 år, se utlendingsloven § 41. Formålet med denne bestemmelsen er å beskytte unge personer mot ekteskap inngått under tvang, men også under mindre alvorlige grader av press. UNE bemerket at klageren var under 24 år gammel.

 

Bestemmelsen om alder gjelder ikke hvis partene var gift eller samlivet etablert før referansepersonen reiste til Norge. Den gjelder heller ikke dersom klageren og referansepersonen giftet seg eller levde i et etablert samliv i Norge mens begge hadde oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap. UNE konstaterte at 24-årskravet gjaldt i klagerens sak.

 

UNE påpekte videre at det kan gjøres unntak fra 24-årskravet hvis det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig. Terskelen for hva som er åpenbart, er høy. Det står i forarbeidene at lovgiver er klar over at bestemmelsen også vil ramme frivillige ekteskap.

 

UNE viste til at klageren og ektefellen kommer fra et land der tvangsekteskap forekommer, og at de derfor er i risikogruppen for å bli utsatt for dette. Der ekteskapet klart strider mot ektefellenes kultur, kan det gjøres unntak. Det var ikke tilfelle denne saken. Ekteskapet var ikke inngått på tvers av religiøse eller etniske grenser.

 

UNE skrev videre at det ikke var tilstrekkelig at klageren og ektefellen forsikret om at ekteskapet var frivillig, siden det lå i sakens natur at det ikke opplyses om ufrivillighet. Bildene som var lagt frem, kunne heller ikke bevise at ekteskapet var åpenbart frivillig.

 

UNE la avgjørende vekt på at ekteskapet var arrangert, at de ble kjent etter forlovelsen og møttes etter bryllupet. UNE la også vekt på at klageren ikke hadde utdannelse utover ungdomskolenivå. Etter en samlet vurdering mente UNE at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig. 24-årskravet gjaldt, og klageren fikk derfor ikke oppholdstillatelse.

 

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne gi klageren oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 eller § 49. UNE hadde merket seg at paret hadde barn sammen. UNEs utgangspunkt er at barnets beste er å vokse opp med begge sine foreldre. UNE var klar over at vedtaket ville kunne påvirke muligheten for kontakt mellom barnet og den ene forelderen. Konsekvensene av dette var imidlertid avveid ved utformingen av regelverket og vilkårene i loven. At barnets foreldre er bosatt i ulike land vil være tilfelle i svært mange saker hvor vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt. UNE påpekte at unntaksbestemmelsen i § 49 er ment å omfatte spesielle og tungtveiende omstendigheter, ikke situasjoner som vil gjelde et stort antall søkere. UNE mente det ikke forelå slike spesielle omstendigheter i denne saken.

 

UNE mente videre at avslaget ikke stred mot Norges internasjonale forpliktelser etter EMK eller Barnekonvensjonen. Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om hvem som kan få familieinnvandringstillatelse.