Sammendrag: Familie

Klageren søkte om familieinnvandring med sin ektefelle (referansepersonen), men UDI avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UDI viste til at referansepersonen var ansatt i en liten stillingsbrøk og at hennes gjennomsnittlige inntekt ikke var høy nok til å oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Klageren hadde heller ikke lagt frem utbetalingsplan for eventuell studiestøtte.

 

I klageomgangen opplyste klagerens advokat at referansepersonen hadde begynt som siste års lærling i 70 % stilling og hadde en inntekt på 8 654 kroner i måneden. Fra 01.07.2021 gikk hun over til fulltidsstilling med svennebrev. Hun var i tillegg student og mottok studiestøtte fra Lånekassen. Advokaten opplyste at hun hadde et barn, og han hevdet at et avslag ikke var til barnets beste. Barnet hadde kjent klageren siden det var lite, og et avslag ville påvirke barnets mulighet til omsorg fra klageren.

 

UNE ba klageren om ektefellens arbeidskontrakt. Henvendelsen ble ikke besvart. UNE sendte et nytt brev til ektefellen der de samme opplysningene ble etterspurt, men heller ikke denne henvendelsen ble besvart.

 

UNE vurderte først kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen må ha en inntekt som minst svarer til 2,7 ganger grunnbeløpet i folketrygden. På vedtakstidspunktet var dette 300 988 kroner. Klageren og referansepersonen må sannsynliggjøre at kravet er oppfylt ved å legge frem dokumentasjon på inntekt. Inntekten må som utgangspunkt være sannsynliggjort for "den tid søknaden gjelder", det vil si ett år frem i tid.

 

UNE innhentet opplysninger om referansepersonens inntekt fra Skatteetaten. Det gikk frem at hun hadde hatt en inntekt på 158 650 kroner fra januar til mai 2022. Dette tilsvarte en gjennomsnittlig månedlig inntekt på 39 662 kroner og en årlig inntekt på 475 950 kroner. Det var imidlertid ikke fremlagt arbeidskontrakt som viste omfanget og varigheten av arbeidsforholdet. UNE mente derfor at det ikke var sannsynliggjort at hun var sikret denne inntekten minst ett år frem i tid. UNE viste til at ektefellene ved to anledninger hadde blitt oppfordret til å sende inn arbeidskontrakten, uten at dette hadde blitt gjort.

 

UNE vurderte deretter om det var "særlig sterke menneskelige hensyn" i saken som tilsa at det kunne gjøres unntak fra underholdskravet. For å få unntak må saken skille seg fra situasjonen til andre klagere i sammenlignbare saker. Bestemmelsen er ment for helt spesielle tilfeller der det vil være klart urimelig å avslå en søknad fordi underholdskravet ikke er oppfylt.

 

Selv om det kunne være til barnets beste å bo sammen med både mor og stefar, kunne ikke dette alene gi grunnlag for unntak. Dette var situasjonen i svært mange saker, og familiens sak skilte seg ikke vesentlig fra andre sammenlignbare saker. Det var heller ikke dokumentert at moren ikke kunne gi barnet forsvarlig omsorg. 

UNE bemerket også at bestemmelsen om vern av familieliv i den europeiske menneskerettskonvensjonen først og fremst beskytter et familieliv som allerede er etablert. Den ga derfor ingen rett til å etablere et nytt familieliv for ektefellene i Norge.

 

UNE la også vekt på at det ikke var opplyst om forhold som tilsa at det var varige hindre for at familieinnvandring kunne skje i fremtiden, eller at det ville være umulig å oppfylle underholdskravet.