Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Han fryktet myndighetene i hjemlandet fordi han hadde deltatt i et studentopprør. Det ble gjort en aldersundersøkelse av ham fordi det var tvil om han var mindreårig. Både UDI og UNE vurderte ham til å være over 18 år og tok derfor ikke utgangspunkt i hans oppgitte alder. Verken UDI eller UNE mente det var risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet og avslo søknaden.

 

Etter noen år ba klagerens advokat UNE om å omgjøre avgjørelsen fordi den politiske situasjonen i Etiopia var endret. Klageren hadde også vært politisk aktiv i Norge i mange år og var tilknyttet Oromo Liberation Front (OLF). Familien i hjemlandet hadde opplevd trusler som følge av hans engasjement for oromo-saken i Norge. Advokaten viste også til at han hadde giftet seg og fått barn under tiden i Norge. UNE mottok også en redegjørelse fra klageren om hans aktivitet i Norge.

 

Klageren forklarte seg for nemnda, i tillegg til landrådgiver fra Landinfo.

 

Nemnda vurderte først klagerens identitet og mente den var sannsynliggjort. Han hadde tidligere fremlagt et etiopisk ID-kort, og han hadde fastholdt samme opplysninger om navn, fødested og familieforhold over mange år. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at han hadde operert med flere identiteter. Nemnda konstaterte at aldersundersøkelsen som ble gjort av klageren, ikke benyttes lenger grunnet svakhetene ved denne metoden. Nemnda påpekte at samtlige av de som møtte ham da han først kom til Norge, mente at han fremstod som mindreårig og at oppgitt alder var sannsynlig. Nemnda endret derfor hans fødselsår tilbake til det året han selv hadde oppgitt.

 

UNE hadde tidligere lagt til grunn at klageren hadde hatt et kort fengselsopphold i hjemlandet og var blitt utsatt for mishandling der. Han ble løslatt da familien betalte penger. Nemnda var enig i UNEs tidligere vurdering. Nemnda mente han generelt fremstod som troverdig i sin forklaring om hendelsene i hjemlandet. På bakgrunn av innsendt dokumentasjon og forklaringen i nemndmøtet la nemnda også til grunn at han hadde vært politisk aktiv i Norge over tid. Hans engasjement for oromoenes sak fremstod genuint. Nemnda mente videre at hans aktivitet kunne være kjent i hjemlandet.

 

Nemnda påpekte videre at det har skjedd en regimeendring i Etiopia. Tidligere ulovlige partier anses ikke lenger som terrororganisasjoner, men har begynt å operere som lovlige politiske partier. Åpningen av det demokratiske rommet har gitt økt spillerom til etnonasjonalistiske krefter, særlig i Oromia. De siste årene har menneskerettighetssituasjonen i Oromia forverret seg. Mye av opposisjonen mot myndighetene foregår nå gjennom væpnet opprør mot myndighetene. Negative reaksjoner mot opposisjonelle har økt i takt med konfliktnivået i landet. Mens føderale myndigheter særlig følger med på høyprofilerte og terrormistenkte, er lokale og regionale myndigheters reaksjonsmønster mer uforutsigbart når det gjelder personer de oppfatter som opposisjonelle. Vilkårligheten her skaper frykt i befolkningen. Situasjonen varierer mellom regionene, og situasjonen i landet som helhet er ikke stabil.

 

Basert på klagerens historikk, hans aktivitet i Norge, den ustabile situasjonen i Oromia og usikkerheten rundt utviklingen på hans hjemsted mente nemnda at klageren hadde grunn til å frykte forfølgelse ved retur dit. Nemnda la til grunn at han risikerte å bli fengslet og avhørt, og i den sammenheng bli utsatt for vold. Han var dermed vernet mot retur til hjemstedet.

 

Landinformasjonen tilsier at det er lavere risiko for opposisjonelle som oppholder seg i hovedstaden Addis Abeba. Nemnda vurderte derfor muligheten for internflukt hit. Stedet som vurderes for internflukt, må være både trygt og tilgjengelig. Nemnda mente at Addis Abeba ville være tilgjengelig for klageren. De to nemndmedlemmene anså imidlertid ikke dette alternativet som trygt, siden det var tilstrekkelig stor risiko for at han ville bli utsatt for forfølgelse også her. De mente blant annet at han hadde en viss mobiliseringsevne og dermed ville vekke myndighetenes interesse. Nemndlederen mente på sin side at risikoen for forfølgelse ved retur til hovedstaden var minimal. Hun viste blant annet til at det ikke var opplysninger som tilsa at klageren hadde en sentral rolle eller profil som gjorde at han ville stikke seg ut. Det var heller ingen landinformasjon som tilsa at oromoene i hovedstaden opplever vanskeligheter som følge av sin etnisitet.

 

Siden flertallet mente at det ikke fantes et tilgjengelig og trygt internfluktområde for klageren, fikk han oppholdstillatelse i Norge med flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 annet ledd bokstav a. Oppholdstillatelsen ble gitt for fem år.