Sammendrag: Familie

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse for familieinnvandring med en referanseperson i Norge. Det var referansepersonen som leverte søknaden ved et politidistrikt i Norge. Klageren er opprinnelig fra Afghanistan, men bor med slektninger i Iran.

 

UDI avslo søknaden på formelt grunnlag fordi det må søkes fra en norsk utenriksstasjon i landet der søkeren bor eller i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse de siste seks månedene. Den midlertidige ordningen om at personer i Norge kan levere søknad om familieinnvandring for familiemedlemmer som oppholder seg i Afghanistan, gjelder kun når søkeren oppholder seg i Afghanistan. De som oppholder seg i Iran, må i utgangspunktet levere søknaden ved VFS søknadssenter i Teheran. UDI mente det ikke var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden kunne fremsettes av referansepersonen i Norge. Selv om det for mange kan være vanskelig og/eller farlig å reise til riktig søknadssted, innebærer ikke det at det foreligger sterke rimelighetsgrunner.  

 

I klagen ble det opplyst at klageren ikke hadde vært i stand til å oppsøke norsk utenriksstasjon for å fremsette søknaden. Situasjonen hadde imidlertid endret seg, og klageren var nå i stand til å levere søknaden selv. Fullmektigen opplyste at de trakk søknaden og la til grunn at den nye søknaden ville bli realitetsbehandlet på grunnlag av det allerede innbetalte søknadsgebyret.   

 

UNE mente i likhet med UDI at søknaden ikke kunne fremsettes av referansepersonen i Norge, fordi klageren oppholdt seg i Iran.

 

UNE mente heller ikke det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel ble behandlet. UNE viste spesielt til opplysningene om at klageren nå var i stand til ta kontakt med ambassaden i Teheran og dermed kunne fremme søknaden fra riktig søknadssted. UNE samtykket derfor ikke til at det ble søkt på annen måte enn det som er utgangspunktet i regelverket.

 

UNE informerte også om at klageren ved en eventuell ny søknad må betale nytt søknadsgebyr.