Sammendrag: Dublin
Klageren fikk ikke behandlet asylsøknaden sin i Norge. Kroatia var ansvarlig for asylsaken hans siden han hadde søkt om beskyttelse der først. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig.
Bakgrunn
Klageren søkte om beskyttelse i Norge. Treff i fingeravtrykkregisteret Eurodac viste at han var registrert i Kroatia i forbindelse med en søknad om beskyttelse. UDI avslo søknaden etter Dublin III forordningen. Kroatia aksepterte å ta tilbake klageren.
UNEs vurdering
UNE viste til at Dublin III-forordningen (forordningen) pålegger medlemsstaten hvor asylsøkeren første gang søkte om beskyttelse å realitetsbehandle søknaden, se forordningens artikkel 3 (2). Kroatia var derfor ansvarlig stat for realitetsbehandlingen av søknaden hans. Han fortalte at han ikke var klar over at han hadde søkt beskyttelse i Kroatia. Det at han hadde et ønske om at asylsøknaden skulle realitetsbehandles i Norge ble ikke tillagt vekt i vurderingen.
Han hadde ingen tilknytning til Norge som tilsa at søknaden likevel skulle behandles her. Han hadde en onkel i Norge, men onkel er ikke inkludert i definisjonen av familiemedlem i Dublin III-forordningen, se artikkel 2 bokstav g. Bestemmelsen nevner kun ektefelle eller ugift partner, mindreårige barn, verge eller foreldre der asylsøkeren er mindreårig.
UNE mente at det heller ikke var særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden, og at han ikke var vernet mot retur til Kroatia. Han hadde opplyst at han ble behandlet dårlig av kroatiske myndigheter, og at han ble utsatt for politivold i Kroatia. UNE la til grunn at Kroatia vil gjøre en individuell og forsvarlig behandling av søknaden hans om beskyttelse.