Last updated:
27/04/2024
27/04/2024
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Studie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som student fordi det ikke var sannsynlig at han ville returnere til hjemlandet ved tillatelsens slutt.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge og søkte om asyl. Han hadde tidligere hatt oppholdstillatelse i et annen europeisk land og søkt om asyl der to ganger, med noen års mellomrom. Søknaden ble avslått, og han fikk assistert retur til hjemlandet.
Like etter oppsøkte han en norsk ambassade og søkte om oppholdstillatelse som student. Han la blant annet ved opptaksbrev til en norsk profesjonsutdanning, karakterutskrift, kopi av pass og dokumentasjon på underhold.
UDI avslo søknaden fordi de mente det ikke var sannsynlig at klageren ville returnere til hjemlandet. Klageren oppfylte heller
ikke vilkårene for tillatelse etter utlendingsloven § 38.
I klagen skrev han at han hadde sterk tilknytning til hjemlandet gjennom sine foreldre, og at de eide en leilighet som han var arveberettiget til. Han påpekte at han hadde returnert til hjemlandet frivillig etter å ha fått avslag på asylsøknaden, så dette kunne ikke brukes mot ham.
UNEs vurdering
UNE påpekte at tillatelsen klageren hadde søkt om, forutsatte at han senere reiste tilbake til hjemlandet. UNE måtte derfor
vurdere klagerens returforutsetninger; hvor sannsynlig det var at han ville forlate Norge og Schengen-området
når tillatelsen utløp. Slike vurderinger innebærer blant annet
å se på utvandringspotensialet fra hjemlandet og hans egen situasjon.
UNE var enig i UDIs vurdering i denne saken. Klageren hadde søkt om asyl i et europeisk land og i Norge flere ganger, og fått innvilget assistert retur til hjemlandet. Det var derfor tvil om han ville reise fra Norge etter endt studieopphold her. UNE mente han ikke hadde tilstrekkelig sterke bånd til hjemlandet til å veie opp for denne tvilen. UNE understreket at det avgjørende i saken var klagerens individuelle returforutsetninger, og viste blant annet til at han hadde vist oppholdshensikt ved å fremme søknader om asyl i flere land etter at oppholdstillatelsene utløp.
UNE mente videre at det ikke var sterke menneskelige hensyn eller
særlig tilknytning til Norge som kunne gi ham oppholdstillatelse etter utlendingsloven §
38.