Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Han sa at han ikke kunne leve i hjemlandet under Talibans styre. Han var utdannet journalist, og journalister skal fortelle verden om det som skjer. Han hadde ikke arbeidet som journalist, men han hadde studert i utlandet på 90-tallet. Da han kom hjem etter studiene, hadde han ødelagt vitnemålet fordi han var redd for Taliban. Forrige gang Taliban styrte, hadde han blitt arrestert og slått. Da de tok makten igjen i 2021, hadde en slektning blitt arrestert fordi han hadde arbeidet for regjeringen. Klageren bestemte seg da for å reise ut av landet.

 

UDI avslo søknaden og påpekte blant annet at klageren hadde returnert til hjemlandet på slutten av 90-tallet og oppholdt seg der i flere tiår uten at det hadde skjedd ham noe. Han hadde ikke arbeidet som journalist og ikke publisert noe offentlig. Han var ingen kjent person for Taliban. At han hadde blitt utsatt for vold under Talibans tidligere regime, fremstod som tilfeldig. At slektningen hadde blitt midlertidig anholdt, tilsa ikke at han ville være utsatt.

 

I klagen skrev advokaten blant annet at klageren ville bli ansett som journalist av Taliban, og journalister er en utsatt gruppe. At han hadde blitt arrestert og utsatt for vold under Talibans forrige styre, var ikke tilfeldig og betydde at han i dag ville bli ansett som opposisjonell. Dessuten hadde slektningen blitt tatt. Advokaten viste også til den generelle sikkerhetssituasjonen og mente det måtte stilles lavere krav til sannsynliggjøring av asylgrunnlaget. Klageren måtte eventuelt få opphold på humanitært grunnlag som følge av at han var utsatt og at han hadde helseproblemer.

 

UNE tok ikke stilling til om klagerens asylforklaring var troverdig og tok utgangspunkt i at han var utdannet journalist.

 

UNE påpekte at han aldri hadde jobbet som journalist, ikke hadde publisert noe, og ikke hadde hatt behov for å uttrykke seg offentlig om sine meninger tidligere. Han hadde heller ikke vitnemål fra utdanningen. Han hadde ikke fremstått som en kritiker av Taliban og var ikke kjent for dem. UNE mente derfor at han ikke stod i reell fare for forfølgelse ved retur fordi han hadde studert journalistikk.

 

Opplevelsene under Talibans forrige regime fremstod som enkelthendelser, som ikke kunne knyttes til utdannelsen eller andre trekk ved ham. Hendelsene lå langt tilbake i tid, og ingenting ved dem tilsa at han skulle være utsatt under dagens regime.

 

UNE var også enig med UDI i at slektningens arrestasjon ikke tilsa at klageren ville være utsatt. Slektningen hadde blitt løslatt etter kort tid og var fortsatt bosatt i Afghanistan.

 

UNE mente videre at det ikke var holdepunkter for at klageren ville være utsatt for forfølgelse som følge av studier i utlandet eller oppholdet i Europa som asylsøker.

 

UNE påpekte at den menneskerettslige situasjonen i Afghanistan er forverret etter Talibans maktovertakelse. Klageren tilhørte imidlertid ingen av gruppene som ble ansett som særlig utsatt. Generelt var afghanernes menneskerettigheter sterkt begrenset, men livsbegrensningene klageren ville utsettes for, var ikke så alvorlige at de ville utgjøre forfølgelse.

 

Den generelle sikkerhetssituasjonen tilsa heller ikke at det forelå et generelt beskyttelsesbehov for afghanere. UNE viste til at det har vært en klar nedgang i sikkerhetshendelser i hele landet etter Talibans maktovertakelse. UNE mente det var trygt for klageren å returnere til sitt hjemsted.

 

Klageren hadde heller ikke behov for opphold etter utlendingsloven § 38. Den generelle humanitære situasjonen i Afghanistan var forverret etter Talibans maktovertakelse, etter å ha vært vanskelig over flere år. Det ville dermed være utfordrende å reetablere seg i landet. Klageren var imidlertid ressurssterk, høyt utdannet, tilpasningsdyktig og arbeidsfør uten alvorlige helseproblemer. Han hadde også familie på hjemstedet. Han hadde heller ingen særlig tilknytning til Norge.