Last updated:
10/10/2024
10/10/2024
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Dublin
Klagerens søknad om beskyttelse ble ikke realitetsbehandlet i Norge. UNE mente at Sverige var ansvarlig for å vurdere søknaden hans, siden han først hadde søkt om og fått behandlet sin søknad om beskyttelse der. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig. UNE viste til Dublin III-forordningen.
Bakgrunn
Klageren søkte om beskyttelse i Norge. Han oppga å være enslig mindreårig. UDI avslo søknaden fordi han først hadde søkt om beskyttelse i Sverige. UDI mente at det var svenske myndigheter som var ansvarlig for saken.
Advokaten påpekte at klageren var enslig mindreårig og hadde helseproblemer. Han mente dessuten at det ikke var gjort en tilstrekkelig vurdering av barnets beste.
UNEs vurdering
UNE mente klageren kunne ha vært mindreårig da han søkte om beskyttelse første gang. Det var stor sannsynlighet for at han nå var over 18 år. UNE tok likevel utgangspunkt i alderen han hadde oppgitt, siden alder ikke hadde avgjørende betydning for utfallet i saken.
UNE viste til at mindreårige asylsøkere i utgangspunktet ikke overføres
tilbake til landet som etter Dublin-regelverket skulle vært ansvarlig for ham eller henne. Dette gjelder imidlertid
ikke mindreårige som allerede har fått ferdigbehandlet og endelig avslått sin søknad i
ansvarslandet.
UNE viste til Justisdepartementets instruks GI-03/2013 til UDI, hvor det fremgår at hvis en person har
fått avslag på sin asylsøknad etter realitetsbehandling i en annen medlemsstat, kan det
fattes vedtak om overføring. UNE mente at det ikke var grunn til å fravike dette prinsippet i denne saken.
Svenske myndigheter hadde akseptert overføringen. Det viste
at også svenske myndigheter tolket regelverket slik at ved avslag etter
realitetsbehandling , skal en mindreårig kunne overføres til ansvarslandet.
UNE mente videre at det ikke ville være i strid med barnekonvensjonen å
returnere klageren til Sverige. Alle medlemsstatene i Dublin-samarbeidet har forpliktet seg til
å overholde barnekonvensjonen. Dublin III-forordningen fastslår at medlemsstatene er
bundet av sine folkerettslige forpliktelser. UNE la til grunn at Sverige overholdt
disse forpliktelsene.
Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land, som
har underskrevet Dublin III-forordningen, er ansvarlig for å behandle
søknaden. Se utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b. I denne saken hadde altså Sverige akseptert at klageren skulle tas tilbake etter forordningens artikkel 18 (1) d. UNE mente at klagerens ønske om å få søknaden realitetsbehandlet i Norge ikke kunne tillegges vekt.
Klageren hadde ingen tilknytning til Norge som tilsa at søknaden likevel skulle behandles her. Han hadde et søsken i Norge, men søsken er ikke inkludert i definisjonen av familiemedlem i
Dublin III-forordningen, se artikkel 2 bokstav g. Bestemmelsen nevner kun ektefelle eller ugift partner,
mindreårige barn, verge eller foreldre der asylsøkeren er mindreårig. UNE viste for øvrig til at det finnes et eget regelverk om familieinnvandring, og at asylinstituttet ikke er ment å være et alternativ til dette.
En søknad om beskyttelse kan også vurderes i Norge fremfor i det ansvarlige Dublin-landet
dersom det er særlige grunner som tilsier det. Se utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd. UNE merket seg at klageren ikke hadde tillit til at hans sak var forsvarlig behandlet i Sverige. Det var ikke opplysninger
som tydet på at svenske myndigheter hadde manglende evne eller vilje til å gi
klageren en forsvarlig asylsaksbehandling, i samsvar med gjeldende konvensjoner og traktater. UNE påpekte at dersom det var opplysninger klageren ikke hadde gitt Sverige tidligere i søknadsprosessen, så måtte han gjøre disse kjent for dem.
UNE vurderte også opplysningen om at klageren hadde tuberkulose. UNE mente det ikke var informasjon i saken som tilsa at han hadde aktiv tuberkulose og dermed ikke kunne overføres til Sverige. En overføring ville ikke være medisinsk uforsvarlig.
UNE vurderte avslutningsvis om klageren var vernet mot retur til Sverige, men mente at han ikke var det. UNE la til grunn at Sverige hadde foretatt en individuell og forsvarlig
behandling av hans søknad om beskyttelse. Det var ingen opplysninger om at svenske
myndigheter returnerte personer til tredjeland i strid med prinsippet om non-refoulement, se
blant annet flyktningkonvensjonen artikkel 33.
Klageren ble bortvist fra Norge.