Sammendrag: Dublin
Klageren fikk ikke behandlet asylsøknaden sin i Norge. Det var det Dublin-landet hvor han hadde gyldig oppholdstillatelse som var ansvarlig for å behandle søknaden.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse i 2023. Han fremla gyldig litauisk oppholdskort. UDI avslo søknaden fordi Norge kunne kreve at Litauen behandlet søknaden etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (1). Fordi Litauen ikke svarte innen fristen på to måneder var Litauen forpliktet til å motta klageren etter artikkel 22 (1) og (7). Advokaten klagde på vedtaket og ba om utsatt iverksetting. UNE ga ikke utsatt iverksetting, og klageren ble deretter uttransportert til Litauen. UDI mente at det ikke var grunnlag for å endre vedtaket sitt og sendte klagen til UNE.
UNEs vurdering
Klageren ble gitt midlertidig oppholdstillatelse i Litauen og fremla et gyldig oppholdskort ved ankomst til Norge. UNE viste derfor til at det var staten i Dublin-samarbeidet som hadde utstedt midlertidig oppholdstillatelse til asylsøkeren, og dermed gjort det mulig for vedkommende å komme inn på medlemsstatenes territorium, som var ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden, etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (1).
UDI anmodet Litauen om å overta klageren innen fristen på to måneder. Det ble ikke gitt svar innen fristen, og landet ble derfor forpliktet til å motta klageren, såkalt stilltiende aksept, etter forordningens artikkel 22 (7).
UNE vurderte at klageren ikke hadde en tilknytning til Norge som tilsa at søknaden likevel skulle behandles her. Det var heller ingen særlige grunner i saken, etter utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd.
UNE henviste klageren til å opplyse litauiske myndigheter om sitt beskyttelsesbehov, fordi de var ansvarlige for å behandle klagerens asylsøknad etter Dublin-forordningen. UNE la til grunn at litauiske myndigheter ville gi klageren en forsvarlig asylsaksbehandling i samsvar med sine folkerettslige forpliktelser og flyktningkonvensjonen av 1951, jf. New York-protokollen av 1967, samt øvrige folkerettslige instrumenter som den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Klageren var heller ikke vernet mot retur til Litauen etter utlendingsloven § 73 og § 28 første ledd.
Konklusjon
Klageren fikk ikke behandlet asylsøknaden i Norge.