Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Klageren hadde midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen. Hun søkte om permanent oppholdstillatelse og la ved en forklaring på hvorfor hun ikke oppfylte inntektskravet. Hun viste til barnets helsetilstand som gjorde at barnet ikke kunne gå i barnehage, og la ved flere helsedokumenter. Hun la også frem en arbeidsavtale for en deltidsstilling.

 

UDI avslo klagen fordi hun hadde mottatt sosialstønad i form av kvalifiseringsstønad fra NAV i løpet av det siste året. Hun oppfylte dermed ikke kravet om å være selvforsørget. UDI mente det ikke var særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet.

 

I klagen skrev klageren at hun ikke så på kvalifiseringsstønad som sosialhjelp. Det var dessuten sannsynlig at hun ville få tilstrekkelig inntekt i nærmeste fremtid. Hun viste til at hun hadde fått en ny fast jobb med en stillingsprosent på 80. Som regel arbeidet hun mer enn dette.

 

UDI endret ikke sin vurdering. De viste blant annet til at kvalifiseringsstønaden regnes som sosialhjelp, og at de ikke kunne legge til grunn fremtidig inntekt for å vurdere om inntektskravet var oppfylt.

 

UNE viste til at det er et krav for å få permanent oppholdstillatelse at klageren har vært selvforsørget de siste 12 månedene. Klageren må for det første ha hatt en viss inntekt eller andre midler i denne perioden. For det andre kan hun ikke ha mottatt økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.

 

UNE viste til at klageren i tolvmåneders-perioden før søknadstidspunktet ikke hadde noen inntekter. I senere tolvmåneders-perioder (der klageren hadde hatt en viss inntekt) oppfylte hun ikke vilkåret knyttet til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Opplysninger fra Skatteetaten viste at hun hadde mottatt kvalifiseringsstønad. UNE hadde ikke sett nærmere på hvilken inntekt klageren hadde hatt i disse tolvmåneders-periodene, siden det kreves at både inntektskravet og kravet om ikke å ha mottatt økonomisk stønad må være oppfylt ved innvilgelse av permanent oppholdstillatelse.

 

Det finnes unntak fra kravet til selvforsørgelse for visse grupper, i forbindelse med nedsatt arbeidsevne, videregående utdannelse eller høyere utdannelse. Se utlendingsforskriften § 11-12. Klageren hadde ikke lagt frem dokumentasjon eller gitt opplysninger som tilsa at hun oppfylte noen av disse vilkårene for unntak.

 

UNE mente det heller ikke var særlige grunner til å gjøre unntak. UNE hadde merket seg opplysningene om barnets helsesituasjon samt klagerens nye stilling. UNE viste til at inntektskravet ble vurdert ut fra de siste 12 månedene, og at det ikke var mulig å se hen til fremtidig inntekt. Når det gjaldt unntaksadgangen etter utlendingsforskriften § 11-12 tredje ledd, var denne bare ment å gjelde tilfeller der det ville være særlig urimelig å forvente at utlendingen senere ville kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse. I denne saken hadde klageren selv opplyst at hun i nær fremtid sannsynligvis ville ha tilstrekkelig inntekt. UNE ga derfor ikke unntak fra kravet til selvforsørgelse.