Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med en norsk statsborger (referansepersonen). Både klageren og ektefellen ble intervjuet i forbindelse med søknaden. Klageren opplyste at de hadde "nikah-seremoni" (inngikk ekteskap) på en restaurant i Pakistan. Ektefellen var med via video. Klageren signerte selv på "nikah nama" (ekteskapskontrakten), og ektefellens bror signerte på hans vegne. "Nikah- registraren"  (vigsleren) unnlot å skrive dato for ekteskapsinngåelsen på "nikah nama" fordi referansepersonen ikke var fysisk tilstede. Han kom til Pakistan en uke etter "nikah-seremonien", og han signerte da "nikah nama". Han forklarte at han skulle i bryllup i Pakistan, og at han og klageren hadde bestemt seg for å inngå ekteskap før han dro, slik at de kunne bo sammen når han var der. 

UDI avslo søknaden fordi referansepersonen ikke hadde vært til stede da ekteskapet ble inngått.  

I klagen opplyste referansepersonen at det var riktig at han ikke hadde vært til stede ved "nikah-seremonien", men forklarte at dette kun var en muntlig ekteskapskontrakt og presiserte at de giftet seg først den dagen han signerte kontrakten og de begge var til stede.

UNEs vurdering

UNE viste til at ekteskap som er inngått i utlandet, som hovedregel anerkjennes i Norge hvis det er gyldig inngått i vigselslandet. Dette gjelder likevel ikke hvis ekteskapet ble inngått uten at begge parter var til stede (stedfortrederekteskap), og minst en av partene var norsk statsborger da vigselen fant sted.

Referansepersonen var norsk statsborger da han inngikk ekteskap med klageren, og det var ikke sannsynliggjort at han var til stede da vigselen fant sted.

UNE viste til tilgjengelig landinformasjon hvor det fremgår at det etter pakistansk lovgivning er et krav om at ekteskapet skal registreres ved et "Union Council", men at registrering ikke er et krav for at ekteskapet skal være gyldig. Det er mange som unnlater å registrere ekteskapet. Hvis en "nikah-nama" er utferdiget i tråd med religiøse og lokale krav og sedvaner, for eksempel med hensyn til vitner, vil partene både i formell, sosial og religiøs kontekst bli oppfattet som ektefeller.

Ut i fra opplysningene i saken la UNE til grunn at "nikah-seremonien" ble gjenomført og "nikah-nama" utferdiget uten at referansepersonen var til stede. At det ikke ble skrevet inn noen dato, var ikke avgjørende for om paret ble oppfattet som ektefeller i formell, sosial og religiøst kontekst, ut fra tilgjengelig landinformasjon. UNE viste også til at partene gjennomførte "rukshati", (en avskjedsseremoni som markerer at bruden forlater sin biologiske familie og trer inn i mannens familie), samme dag som de hadde "nikah-seremoni" og at de derfor kunne bo sammen allerede da referansepersonen møtte klageren første gang i Pakistan. UNE mente etter dette at det ikke kan være avgjørende hvilken dato som står på vigselsattesten, når ekteskapet rent faktisk ble inngått en annen dato. Ekteskapet anerkjennes ikke i Norge fordi det ble inngått uten at referansepersonen var til stede, og klageren fikk ikke en ektefelletillatelse.

UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som ga grunn til å gi oppholdstillatelse etter unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 49. Det var ikke opplyst at det forelå slike grunner.