Sammendrag: Familie

Klageren og moren søkte om oppholdstillatelse med morens ektefelle og barnets stefar. Moren fikk innvilget oppholdstillatelse. Det ble i hennes sak gjort unntak fra underholdskravet fordi ektefellen var flyktning og søknaden var fremsatt innen ettårsfristen.

 

I forbindelse med søknaden opplyste klagerens mor at barnet hadde bodd med henne etter hun ble skilt fra barnets far. Barnet hadde månedlig samvær med faren og de hadde regelmessig kontakt på telefon. Faren samtykket til at barnet kunne flytte til Norge sammen med sin mor. Moren sendte inn et dokument fra en domstol i hjemlandet hvor det fremgikk at hun og hennes ektefelle var barnets verger.

 

UDI avslo søknaden. De viste til at oppholdstillatelse med stefar som referanseperson ikke kunne innvilges. Det var ikke dokumentert at barnet var et etablert medlem av hans husstand og at han hadde foreldreansvar for barnet. Innsendt dokumentasjon var heller ikke tilstrekkelig til å stadfeste at stefaren formelt hadde ansvar som fosterfar. UDI vurderte om klageren kunne innvilges opphold i familieinnvandring med sin mor, men kom til at verken kravet til fremtidig eller tidligere inntekt var oppfylt. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at barnet ble gitt oppholdstillatelse.  

 

I klagen ble det argumentert for at barnet hadde rett til oppholdstillatelse i Norge når faren hadde samtykket til at barnet flyttet til Norge for å bo sammen med sin mor. Det ble også opplyst at barnet hadde bodd med sin mor hele livet, og at faren stort sett hadde vært fraværende siden han var gift med en annen kvinne. Faren ville heller ikke ha noe med barnet å gjøre fordi moren hadde oppdratt barnet i en annen religiøs retning enn den faren tilhørte. Barnet hadde heller ingen andre omsorgspersoner i hjemlandet.  

 

UNE la til grunn at moren var referanseperson i saken. UNE viste i likhet med UDI til at moren ikke oppfylte underholdskravet. Hun var ikke bosatt i Norge og hadde ikke inntekt.

 

UNE vurderte om stefaren kunne stille økonomisk garanti, men viste til at han ikke hadde dokumentert inntekt som gjorde ham i stand til det. Han hadde kun for kort tid siden fått oppholdstillatelse som flyktning og deltok fortsatt i introduksjonsprogrammet. Introduksjonsstønad kan ikke medregnes i kravet til fremtidig inntekt.

 

UNE mente heller ikke at det var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet til fremtidig inntekt. Når klageren er barn under 15 år uten omsorgsperson i hjemlandet, er det unntak fra kravet. Dette står i instruks fra Justisdepartementet til UDI, GI-08/2011, datert 06.06.2011. Instruksen er ikke bindende for UNE, men gir uttrykk for hvordan UNE forstår begrepet omsorgsperson. 

 

UNE la til grunn at barnet har en omsorgsperson i hjemlandet. UNE viste til at barnet i hele sitt liv har bodd sammen med sin mor i hjemlandet. Moren har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge, men har opplyst at hun ikke reiser hit uten barnet. Dersom hun likevel reiser til Norge, legger UNE til grunn at barnets far kan fungere som omsorgsperson. Det var opplyst at barnet har jevnlig kontakt med sin far og at han forsørger barnet økonomisk. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at faren ikke har evne til å gi barnet tilstrekkelig omsorg.

 

UNE mente at det heller ikke forelå "særlig sterke menneskelige hensyn", slik begrepet skal forstås i utlendingsforskriftens forstand, som tilsa at det ble gjort unntak fra underholdskravet. Selv om den beste løsningen for klageren, materielt og levestandardmessig sett, kunne være å flytte til Norge, var dette ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak fra underholdskravet. UNE viste til at barnet har sin tilknytning til hjemlandet hvor det er født og oppvokst og har begge sine foreldre. 

 

UNE så hen til opplysningene om at barnet ikke hadde andre enn sin mor til å ta vare på seg, og at faren ikke ville ha noe med barnet å gjøre. UNE viste til at det ikke uten videre kan legges vekt på opplysninger om et barns omsorgssituasjon i utlandet, fordi norske myndigheter ikke har mulighet til å kontrollere dette. Det skal derfor svært mye til før UNE kan legge til grunn at et barn i utlandet ikke får tilstrekkelig omsorg. 

 

UNE kom etter en samlet vurdering til at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet. 

UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.