Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren møtte hos politiet og søkte om beskyttelse. Han oppga å være afghaner og fortalte at ektefellen hans bodde i Norge. Han fryktet både Taliban og IS ved retur til hjemlandet. Han hadde arbeidet innen utdanning og fått trusler fordi han hadde hjulpet kvinnelige lærere med lønnsutbetalinger.

 

Det ble tatt DNA-prøver av klageren, ektefellen og ektefellens mor. Resultatet viste at paret sannsynligvis var fetter og kusine, og at svigermoren var klagerens tante. Klageren fastholdt imidlertid at de ikke var i slekt.

 

UDI avslo søknaden om beskyttelse. UDI viste blant annet til at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet eller sitt behov for beskyttelse. UDI mente han bevisst hadde holdt tilbake informasjon om slekt og nettverk, blant annet slektskapet til ektefellen og hennes familie. Om asylgrunnlaget mente UDI at klageren hadde forklart seg vagt og unnvikende, og at han hadde tilpasset og endret forklaringen underveis. Hans forklaring om trusler var dessuten preget av selvmotsigelser og var i strid med tilgjengelig landinformasjon. UDI konkluderte ikke angående hvilket statsborgerskap han mest sannsynlig hadde, men mente han også kunne være pakistaner. UDI mente videre at det ikke var sterke menneskelige hensyn som tilsa at han skulle få opphold i Norge.

 

I klagen fastholdt klageren at han var afghaner og hadde behov for beskyttelse. Han ba om å få vite om norske myndigheter hadde forsøkt å verifisere hans identitet i Pakistan. Han sendte dessuten inn kopi av tazkera, arbeidskontrakter og bilder som skulle vise stedet der han hadde arbeidet.

 

Kort tid etter ble ektefellens norske statsborgerskap tilbakekalt, og hun ble utvist med varig innreiseforbud.

 

UNE så først på klagerens identitet. Han hadde lagt frem kopi av tazkera og e-tazkera. UNE viste til at afghanske dokumenter generelt har lav pålitelighet og derfor ikke kan få avgjørende betydning i spørsmål om identitet. Vurderingen måtte derfor også bero på klagerens egne opplysninger.

 

UNE mente det var sannsynliggjort at klageren var i slekt med sin ektefelle og svigermor. At klageren fastholdt at det ikke var slektskap mellom dem, svekket hans troverdighet særlig i spørsmålet om identitet. UNE mente også at han hadde motarbeidet norske myndigheters forsøk på å få klarlagt identiteten og dermed ikke oppfylt medvirkningsplikten etter utlendingsloven § 83.

 

UNE var enig i UDIs vurdering av identitet. DNA-analysen stred mot klagerens forklaring, han hadde gitt ulike navn på sentrale slektninger og forklart seg unnvikende om familien på morssiden. I tillegg hadde UDI gjort funn på Facebook som han ikke evnet å forklare seg om. UNE mente at klagerens uklare forklaringer om opphold i Pakistan, det at hans svigermor og en rekke andre av hans kjente slektninger var pakistanske borgere eller hadde tett tilknytning til Pakistan, tydet på at også han var pakistansk borger. UNE tok imidlertid ikke endelig stilling til dette.

 

Når det gjaldt vurderingen av asylgrunnlaget, viste UNE til at det i utgangspunktet stilles et avdempet beviskrav i  asylsaker. Det forutsetter at asylsøkeren har gjort det som kan forventes for å opplyse saken. I denne saken mente UNE at det vanlige beviskravet, alminnelig sannsynlighetsovervekt, måtte gjelde. UNE viste til at klageren gjennomgående hadde forklart seg vagt og unnvikende og hadde tilpasset og endret sin forklaring underveis. UNE mente også at han hadde motarbeidet utlendingsmyndighetenes forsøk på å klarlegge hans identitet, og han hadde forklart seg usant om slektsforholdet til ektefellen og svigerfamilien. Hans generelle troverdighet og troverdigheten av asylforklaringen var så svekket at forklaringen ikke kunne legges til grunn.

 

På denne bakgrunn mente UNE at klageren ikke var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han var heller ikke flyktning etter bestemmelsens bokstav b. Verken i Afghanistan eller Pakistan var sikkerhetssituasjonen slik at han hadde rett til beskyttelse.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken, eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han skulle få oppholdstillatelse etter lovens § 38. UNE viste til at ektefellens norske statsborgerskap var tilbakekalt, og at hun var utvist. Han hadde dermed ingen nær familie med oppholdstillatelse i Norge. Det var heller ingen opplysninger som tilsa at han ville være i en særlig sårbar situasjon ved retur til hjemlandet.