Sammendrag: Familie

 

Klageren har flere ganger hatt visum til Norge. Under det siste oppholdet søkte hun om familieinnvandring med sin ektefelle. Hun søkte også om oppholdstillatelse for sitt særkullsbarn.

 

UDI avslo søknaden fordi verken kravet til fremtidig eller tidligere inntekt var oppfylt. UDI mente heller ikke det var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet eller å innvilge oppholdstillatelse etter andre bestemmelser i utlendingsloven.

 

I klageomgangen opplyste klagerens advokat at referansepersonen hadde økonomisk evne til å forsørge klageren, og at de ville sende inn dokumentasjon på dette. De ba samtidig om utsatt iverksetting av UDIs vedtak. De viste til at klageren og hennes barn hadde bodd i Norge i ett og et halvt år og at klagerens barn var midt i et skoleår.

 

 

UNE vurderte først kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen må ha en inntekt som tilsvarer minst 2,7 ganger grunnbeløpet (G) i folketrygden. På vedtakstidspunktet var dette 320 274 kroner i året. Det er klageren og referansepersonens ansvar å sannsynliggjøre at kravet er oppfylt ved å legge frem dokumentasjon på inntekt. Inntekten må som utgangspunkt være sannsynliggjort for "den tid søknaden gjelder", det vil sin ett år frem i tid. 

 

Det var fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen var registrert med et enkeltmannsforetak i Brønnøysundregisteret. Det var, til tross for flere anmodninger, ikke fremlagt dokumentasjon på overskudd i virksomheten. 

 

UNE innhentet opplysninger om referansepersonens inntekt fra Skatteetaten. Det fremgikk at han ikke i noen av de fire siste årene hadde hatt tilstrekkelig inntekt til å oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Han var ved siste skatteoppgjør innrapportert med en inntekt på 4 529 kroner. UNE mente at dette tilsa at hans inntekt fremover i tid heller ikke ville være tilstrekkelig.

 

Kravet til tidligere inntekt var på vedtakstidspunktet 313 845 kroner. Siden referansepersonens inntekt ved forrige skatteoppgjør var 4 529 kroner, var heller ikke kravet til tidligere inntekt oppfylt.

 

UNE vurderte deretter om det var "særlig sterke menneskelige hensyn" i saken som tilsa at det kunne gjøres unntak fra underholdskravet. For å få unntak må klagerens situasjon skille seg fra situasjonen til klagere i andre sammenlignbare saker. Bestemmelsen er ment for helt spesielle tilfeller der det vil være klart urimelig å avslå søknaden fordi underholdskravet ikke er oppfylt.

 

UNE så hen til at klageren og hennes særkullsbarn som er i tenårene hadde bodd i Norge i over ett år og at barnet har gått på skole i Norge. UNE mente dette ikke var særlig sterke menneskelige hensyn i utlendingsforskriftens forstand. UNE viste til at barnet også hadde fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse og skulle følge med sin mor til hjemlandet. Det var heller ikke opplysninger i saken om at barnet ikke fikk tilstrekkelig omsorg av sin mor. Det var heller ikke opplysninger i saken om at det var varige hindringer for at familieinnvandring kan skje i fremtiden. Det var blant annet ikke opplysninger om at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet.  

 

UNE mente heller ikke at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at det forelå en sterk tilknytning til Norge, selv om hun hadde oppholdt seg i Norge i over ett år i påvente av å få avgjort sin utlendingssak.